Som et bidrag til Olavsfesten 2020 skulle NDR lage en utstilling i Erkebispegården med temaet «sjakk». Sjakkutstillingen skulle spille på Olavsfestens hovedtema «ære» og ta utgangspunkt i de verdenskjente Lewis-sjakkbrikkene. Før trodde man at sjakkbrikkene ble laget et sted på De britiske øyer, mens nyere forskning peker på 1100-tallets Norge, og nærmere bestemt Trondheim, som det mest sannsynlige opphavsstedet. Trondheim var på denne tiden Norges makt- og kultursenter, samtidig som det var hovedhandelsplassen for figurenes råmateriale, hvalrosstann fra Grønland. Som en slags maskot for utstillingen skulle det hugges en forstørret utgave av én av brikkene i kleberstein i målestokk 12:1. Etter utstillingen skulle denne figuren pryde og bevokte uteplassen foran vestenden av Artilleribygningen mot Ytre Kongsgård. Slik skulle figuren også bli en offentlig skulptur som beriker Trondheims bybilde og minner om sjakkbrikkenes tilknytning til Norge og Trondheim. (Fig. 1)

Olavsfesten og sjakkutstillingen ble det på grunn av Korona-situasjonen dessverre ingenting av, men sjakkbrikken skulle hugges likevel og settes opp på Ytre Kongsgård ved Artilleribygningen.

I dette innlegget skal jeg gi en kort oversikt over sjakkbrikkenes historiske bakgrunn og se på forutsetningene den middelalderske håndverkeren hadde for sitt arbeid på sjakkbrikkene. Videre skal jeg beskrive hvordan jeg prøvde å rekonstruere en del av den opprinnelige produksjonsprosessen av sjakkbrikken, bl.a. gjennom laging av en leiremodell. Til slutt blir det et sammendrag av de viktigste momentene i den egentlige huggeprosessen av steinskulpturen. Figuren er planlagt å stå ferdig ca. 1. november 2020.

Sjakkbrikkene ble funnet på en strand på vestkysten av den skotske øya Lewis i 1831. Senere ble mesteparten av figurene solgt til British Museum i London mens noen forble i Skottland, i dag i Nasjonalmuseet i Edinburgh. En brikke som hadde vært i privat eie og mest sannsynligvis tilhører samme funn, hadde kommet på avveie og ble først gjenoppdaget i 2019. Nesten alle de 79 figurene er skåret ut av hvalrosstann, noen få er laget av hvaltann. Bondefigurene er mellom 3,5 og 5,8 cm høye og har ulike geometriske utforminger. Offisersbrikkene (de viktigste brikkene som står i bakerste rekke) er mellom 7,0 og 10,2 cm høye og er menneskelige avbildninger av de ledende skikkelsene i 1100-tallets middelaldersamfunn: konge og dronning, biskoper og krigere. Dateringen av figurene ble gjort ut ifra figurenes stil og visse attributter. Utformingen av figurene og de ornamentale utskjæringene på tronene til kongene, dronningene og noen biskoper ligner stilmessig veldig på utsmykninger vi finner på 1100-tallets stavkirker eller de romanske deler av Nidarosdomen. Mot slutten av 1100-tallet skjedde det en endring i kunsten, en overgang til det man kaller den gotiske stilperioden, slik at man antar at brikkene må ha vært laget før denne overgangen. Videre finner vi et attributt på en type figurer som hjelper å avgrense produksjonsperioden bakover i tid. Biskopene bærer sine hatter (mitraer) slik at spissene er rettet fremover og bakover. Dette finner vi først fra midten av 1100-tallet, før hadde biskopene hatter med spisser som pekte til sidene. Slik kan vi innsnevre sjakkbrikkenes antakelige produksjonsperiode til et tidsrom som strekker seg fra ca. 1150 til 1175.

Både figurenes funksjon som sjakkbrikke og hvalrosstannens form, beskaffenhet og materialverdi setter en del rammer og begrensninger for sjakkbrikkenes utforming.

Elfenben, som man kaller støttennene fra forskjellige dyrearter som elefanter, hval eller hvalross, var et veldig dyrt og ettertraktet materiale. Derfor var det viktig at det ble utnyttet på en mest mulig effektiv måte, med hensyn til materialets form og egenskaper. Det skulle helst ikke bli mye avskjær. (Fig. 2)

De krumme støttennene til hvalrossene blir opptil 1m lange og er ca. 5 cm brede i den tykkeste delen. Bare det ytterste laget av tannas uregelmessige ovale tverrsnitt består av tett og hardt materiale. Kjernen består av et porøst materiale som ikke er godt egnet til å skjære i. Den spisse enden av tanna består derimot gjennomgående av hardt materiale. (Fig. 3)

I den spisse enden av hvalrosstanna blir avsmalningen større, derfor ble denne delen trolig benyttet til de mindre figurene som bøndene og krigerne (uten hest). Tannens tykkere deler nær hodeskallen ble benyttet til ridderne (på hest), biskopene, dronningene og kongene. På denne måten kunne den porøse kjernen godt skjules i kronene og mitraene (bispehattene). Når man ser på undersiden av figurene, så ser man på nesten alle det intakte, ovale hvalrosstanntverrsnittet. På de større figurene ser man ofte også den porøse kjernen. Her ble det tatt bort minst mulig materiale. Mange deler av figurene ser ut til å ligge i den originale tannoverflaten. Det er åpenbart at håndverkerne benyttet seg av materialets naturlige former når de skar ut de små figurene. Dette vises f.eks. på de stående figurenes rygg, tronenes ryggstøtte eller krigernes armer og skjold. På noen av figurene kan man til og med skimte hvalrosstannens krumming: figurene bøyer hode eller hele kroppen nesten umerkelig til den ene eller andre siden.

Så er det figurenes funksjon som spillebrikker som stiller visse krav til deres utforming. De skal tåle at de blir brukt og kanskje også blir litt herjet med: i kampens hete kan de bli slengt rundt eller falle fra spillebrettet. De skal være solide og kompakte uten deler som stikker ut og kan knekke av. På Lewis-brikkene forsvinner hodene nesten inn i kroppen, de har ikke noen hals som kunne vært et svakt punkt for knekking. Deler som armer, sverd og bispestaver, som ellers lett kunne knekke av, holdes tett inntil kroppen.

I forhold til størrelsen har Lewis-figurene relativ lav høyde, i tillegg er det størst mulige tverrsnittet på nedsiden av figurene. Dette medfører at brikkene står godt og stødig på brettet uten å velte alt for lett. Brikkene skal også være gode og behagelige å ta på mens man spiller og flytter på dem. De har ikke noen spisser eller skarpe kanter som kunne tatt bort oppmerksomheten fra spillet.

Det ble bestemt at figuren som skulle hugges var en av de fire såkalte «skjoldbitere» som finnes i Lewis-funnet. Skjoldbiterne er en utformingstype av de stående krigerne som har samme funksjon som tårnet i et moderne sjakkspill. De blir også kalt «berserk», og var sannsynligvis inspirert av vikingkrigerne som nettopp gikk berserk mens de slåss, trolig i en transeaktig og beruset tilstand. (Fig. 4)

Av de fire skjoldbiterne valgte jeg den som, etter min mening, hadde det livligste, nesten litt gærne, uttrykket. Krigeren bærer et dråpeformet, såkalt normannisk, skjold foran seg. Mønsteret på skjoldet viser et kors med en sirkel i sentret. Inne i sirkelen ser vi det skråstilte Andreaskorset, eller «saltire» som det også heter på engelsk. Sverdet holder han på høyre side av kroppen inntil skuldra og hodet og med spissen i været. Den høyre underarmen er såpass forkortet at sverdet smyger seg tett langs overarmen, mens nedre delen av venstre arm forsvinner helt under skjoldet. Slik får skjoldbiteren en enda mer kompakt utforming. På hodet bærer figuren en enkel, konisk hjelm med et enkelt bånd ved kanten og uten nese- eller ørebeskyttere. Krigeren har på seg en rutete drakt som dekker hele kroppen og hodet, bortsett fra ansiktet og det venstre øret. Denne skjoldbiteren har de samme stirrende øyne som resten av Lewis-funnet, og det at øynene ikke stirrer helt i samme retning bidrar i stor grad til det gærne og litt rå uttrykket som kjennetegner figuren. Skjoldbiterens lange bart krøller seg over skjoldkanten mens de litt skjeve tennene hans i overmunnen biter seg fast i skjoldet.

Bortsett fra hjelmens manglende spiss befinner figuren seg i en god og lite forvitret tilstand.

Første trinn i produksjonen var å finne mest mulig informasjon og bildemateriale knyttet til Lewisbrikkene og spesielt skjoldbiteren jeg skulle hugge. Med hjelp av bildene prøvde jeg å finne ut hvordan figuren kunne ha ligget i det opprinnelige hvalrosstannemnet. Her tok jeg som forutsetning at håndverkeren ikke hadde skåret bort mer materiale enn nødvendig og at hvalrosstannens bøyde linjer fortsatt kunne gjenkjennes i figurens konturer. Jeg brukte bildeutskrifter som viser figuren forfra og fra siden, la en bøyelig linjal langs figurens ytterpunkter og merket linjene med blyant. Slik kunne jeg rekonstruere konturene til et hvalrosstannformet emne som figuren kunne blitt skåret ut av. Dette emnet ville ikke vært helt i toppen av hvalrosstanna, slik at selve spissen kunne blitt brukt til en av de minste bondefigurene. (Fig. 5)

Ut ifra bildemateriale og egen drøfting laget jeg først en leiremodell i forminsket målestokk (1:5) i forhold til den store steinfiguren jeg skulle hugge ut. Modellen har da en lett håndterbar størrelse som likevel er stor nok til å kunne brukes som arbeidsmodell. Dette innebærer at detaljene vises rimelig godt fra litt avstand. Målestokken 1:5 er også godt egnet til å overføre mål fra modellen til steinen, fordi man greier å regne om målene i hodet i istedenfor å bruke kalkulator hele tiden (gange med 10 og dele på 2). Av den ferdige leiremodellen laget jeg en støpeform av silikon, slik at jeg hadde en mer solid gipsmodell som jeg kunne jobbe med. I tillegg kunne silikonformen brukes til å lage flere gipsfigurer som kan selges i butikken vår ved Nidarosdomen. (Fig. 6-10)

Modellering av en figur simulerer huggeprosessen i en slags hurtigfilm. Det blir enklere å finne ut av de ulike arbeidstrinnene og skjønne hvordan håndverkeren har jobbet seg frem. Størrelsen av leiremodellen er ikke så langt unna sjakkbrikkens originalstørrelse, og forming av den myke leira ligner litt mer på den lille elfenbenfiguren som det er forholdsvis lett å skjære i. Det går mye raskere, og formgivningen er mer intuitiv enn når man hugger en stor steinfigur hvor man fjerner bare litt stein om gangen, og det tar lang tid til å få frem formen i steinen.

For å komme arbeidsprosessen nærmest mulig, skar jeg først et hvalrosstannformet emne ut av leira. Så merket jeg av på emnet hvor figurkonturene kunne ligge inn i tannas overflate. Så fortsatte jeg med den videre modelleringen av figuren.

Når jeg begynte på steinfiguren valgte jeg den samme fremgangsmåten som på modelleringen. Først skulle jeg hugge ut et hvalrosstannemne som skulle være utgangspunkt for den videre formgivningsprosessen. Det som gjorde det litt mer utfordrende var at jeg ville ha en størst mulig figur ut av den kvaderformede steinblokken jeg hadde som utgangsemne. Dette førte til at noen deler av hvalrosstannemnet allerede lå utenfor steinblokken (se skisse fig. 5). Dette problemet hadde jeg allerede simulert og løst i modelleringsprosessen, hvor jeg startet med å bygge opp en kvaderformet leirekloss som hadde tilsvarende mål (i målestokk) som steinblokken. (Fig. 11)

For en litt raskere fremgang i å forme steinblokken til hvalrosstannformen, benyttet jeg meg unntaksvis av vinkelsliperen. Dette er ikke vanlig praksis når vi hugger stein til Nidarosdomen, men i dette tilfelle tillot vi oss å bruke litt maskinhjelp.

Fremgangsmåten for å skjære ut hvalrosstannemnet kan godt sammenlignes med hugging av en profilstein. Når man hugger en vulst eller en søyle, nærmer man seg rundingen ved å hugge flere og flere faser. Et firkantet tverrsnitt blir til en åttekant, så til en sekstenkant, osv. Til slutt avrunder man det polygonale tverrsnittet til en runding. (Fig. 12-14)

Leiremodellen modellerte jeg ganske fritt. Jeg brukte bildene av originalen som en slags mal og overførte noen hovedmål, men jeg hadde ikke som mål at modellen skulle ligne originalen på en prikk. Når jeg hugget steinfiguren brukte jeg modellen mye mer som referanse, og overførte mange mål fra modellen til steinen. I tillegg til modellen brukte jeg hele tiden også bildene av originalen i kopieringsprosessen. Dette, synes jeg, var viktig for å holde fokus på originalfigurens uttrykk og karakter. Ellers kunne det blitt som i en hviskelek hvor det opprinnelige ordet oftest blir mer og mer forandret når det blir fortalt videre. Siden jeg laget en kopi av en kopi, var det fare for at jeg fjernet meg mer og mer fra originalen. (Fig. 15)

Når jeg hugget steinfiguren, prøvde jeg å jobbe meg frem på samme måten som da jeg skar modellen ut av leira. Viktige holdepunkter som plassering av skuldre og albuer, sverdspiss og nedkant av hjelm, samt de mest markante ansiktstrekkene (øye, nese, bart og tenner) merket jeg av på emnet, og hugget dem frem tidlig i prosessen for å gjøre den videre formingen enklere og mer effektiv. Når det gjaldt formgivningen av de større og enkelt formede delene som skjoldet, hjelmen og drakten var det hensiktsmessig å bruke lufthammeren med en bred tannmeisel. Stein-sjakkbrikken er en stor skulptur, spesielt sammenlignet med den originale figuren, og med den sterke lufthammeren klarer man å modellere disse formene mye bedre enn når man hugger ett og ett slag for hånd. I tillegg er det enklere å få til en jevn overflate. Når det gjelder hugging av sjakkbrikkens mer kompliserte detaljer (og generelt hugging av stein i mindre og mer vante dimensjoner), så trenger lufthammeren ikke være overlegen håndhugging. Da trenger man ofte de små pauser og tenkerom mellom slagene slik at hjernen holder tritt med verktøyet og klarer å styre meiselen i riktig retning. (Fig. 16-19)

Overflatestrukturen av originalfiguren er nokså glatt i sin helhet. (Fig. 20) Spesielt på de plassene hvor håndverkeren pusset og polerte materialet, men også der hvor man ser spor etter det skarpe huggjernet (små hakk eller fasetter). I motsetning til elfenben, gir bearbeiding av stein en del flere muligheter. De forskjellige steinverktøy og andre hjelpemidler (ulike meisler, hakke, prikkhammer, rasp, sandpapir o.a.) gir en stor variasjonsbredde i hvordan en bearbeidet steinoverflate kan se ut. Og hvis man tillater bruk av lufthammer, og for så vidt også vinkelsliper, kan man skape enda flere overflatestrukturer som det ellers hadde vært vanskelig eller nærmest umulig å få til.

Likevel valgte jeg å holde meg ganske nær originalens uttrykk, og ga sjakkbrikken en ganske jevn og fin overflatebearbeiding. Bare gjennom en nærmere betraktning og med litt fagkunnskap ser man de små forskjellene i bearbeidingen.

På hjelmen forsøkte jeg å gjenskape originalfigurens radiale fasetter, som er tydelige spor etter bruk av hoggjernet. Her brukte jeg vinkelsliperen og pusset bort sirkelsporene med sandpapir. På skjoldet raspet jeg bort alle spor etter tannmeiselen og pusset overflaten nokså glatt med sandpapir. På drakta valgte jeg en litt røffere finish. Her gikk jeg også over tannmeiselsporene, men raspet dem ikke bort alle plasser og pusset heller ikke over med sandpapir. På ansiktet hugget og raspet jeg også vekk alle tannmeiselspor, men gikk forsiktig over hele overflaten med en svak lufthammer og flatmeisel. Slik fikk jeg til en jevn og relativt glatt struktur, som likevel oppleves som livlig på grunn av de små meiselhakk i overflaten. Den glatteste overflaten, pusset med finkornet sandpapir som siste finish, forbeholdt jeg bare øynene og tennene. (Fig. 21)

Etter min oppfatning, så bidro alt forarbeidet og researchen jeg gjorde i forkant, til at selve huggeprosessen ble mer strukturert og effektiv. I tillegg ga det prosjektet en annen relevans og dimensjon. Det var spennende å dykke inn i 1100-tallets verden, og det var gøy å ha litt mer spillerom enn når vi hugger stein til Domkirken, både med tanke på formgivning og når det gjelder bruk av verktøy og hjelpemidler.