Olav Haraldsson og kristningen av Norge

Høvdingesønnen Olav Haraldsson ble født i første halvdel av 990-tallet. På denne tiden var Norge inndelt i flere høvdingdømmer. Etter mange år som viking og leiesoldat i utlandet vendte Olav i 1015 tilbake til Norge med mål om å samle landet til ett kristent kongedømme. Året før hadde han latt seg døpe i Rouen i Normandie.

Olav klarte raskt å få kontroll over landet, og i 1024 ble kristendommen vedtatt som eneste tillatte religion i Norge. I 1030 ble imidlertid kong Olav drept i et slag på Stiklestad, og begravet i Nidaros.

De første kristne

De første vikingtoktene på slutten av 700-tallet var opptakten til en periode som kom til å sette sitt preg på Europa. Men like mye som vikingene påvirket utviklingen i de europeiske landene, kom disse landene til å prege vikingenes egen verden.

Den kanskje største og mest varige påvirkningen på de Skandinaviske landene var innføringen av en ny religion; kristendommen. I de vestre delene av Norge ble det alt fra slutten av 700-tallet reist en rekke steinkors langs kysten. Vi kan vanskelig tro at dette kan være annet enn levninger fra kristendommens første spede etablering her i landet.

Steinkors fra 900-tallet i Leiasundet, Kvitsøy i Rogaland

Olav blir kristen

Rundt år 1008 reiste Olav Haraldsson ut på sitt første vikingtokt. Etter hvert havnet han i Normandie i Frankrike. Under sine overvintringer i Rouen i 1012/1013 og 1013/1014 skal Olav ha oppsøkt en rekke kirker og klostre, og vinteren 1014 lot han seg døpe. Olav hadde nok allerede da en plan om å samle Norge til ett kongerike med seg selv som konge.

Med dåpen forlot Olav den hedenske norrøne religionen, hvor en rekke guder i Valhall gjenspeilte ordningen med en rekke høvdinger, og ble en del av den europeiske kulturkretsen, hvor én Gud i himmelen legitimerte en ordning med én konge i landet.

Kristendommen eneste lovlige religion

Etter Olav Tryggvassons død i slaget ved Svolder i år 1000, ble Norge styrt av de danske kongene med ladejarlene som lokale representanter. Olav Haraldsson jaget i 1015 Håkon Jarl fra landet, og gjorde seg til konge over de mektige høvdingene. Olav hadde med seg biskoper og prester til Norge, og endret lovene slik at de fikk et kristent innhold.

I 1024 ble kristendommen vedtatt av høvdingene som statsbærende religion på et ting på Moster. Etter dette reiste Olav rundt på lagtingene og sørget for at innbyggerne rundt om i landet lot seg døpe. Ofte måtte Olav ty til vold for å få folket til å vende seg til kristendommen.

Olavs nederlag

Sammen med den svenske kongen forsøkte Olav i 1026 å erobre Danmark. I et slag i Skåne ble de slått av danskekongen Knut den mektige, og Olav flyktet etter hvert til Russland. Knut ble hyllet som ny norsk konge, men hans nye jarl druknet i et forlis i 1029.

Olav så nå muligheten til å ta tilbake makten i landet, men da han vendte tilbake til Norge ble han møtt av en hær med trønderske bønder støttet av høvdinger fra Nord-Norge og Vestlandet. De husket hans harde fremferd da han innførte kristendommen og ønsket ham ikke tilbake som konge. Olav falt i slaget på Stiklestad 29.juli 1030. Olavs legeme ble bragt til Nidaros og begravet der.

Olav Haraldsson blir drept i slaget på Stiklestad i 1030.

Olavsarven

Om Olavs fall på Stiklestad ble det sagt at kongen før han døde hadde kastet fra seg sine våpen, og dermed var drept forsvarsløs som en martyr. Det oppstod rykter og fortellinger om at det skjedde mirakler rundt Olavs legeme. I tillegg skulle det ha sprunget frem en kilde med helsebringende vann ved Olavs gravsted i Nidaros.

Ett år etter kongens død ble derfor kisten hans gravd opp. Da den ble åpnet, steg det en duft av roser opp av den, og man så at Olavs negler og hår hadde vokst. På bakgrunn av dette ble Olav helgenkåret, og Nidaros ble raskt det største og viktigste pilegrimsmålet i Nord-Europa.

Nidarosdomen som pilegrimsmål

Helgener var sentrale skikkelser i den katolske kristendommen i middelalderen. Hadde man syndet eller man var rammet av en alvorlig sykdom, kunne man få tilgivelse og hjelp om man gjennom en helgen henvendte seg til Gud.

Olav ble en av Skandinavias viktigste helgener. Det ble bygget Olavskirker både i Skandinavia, rundt Østersjøen, på kontinentet, samt på de britiske øyer. Helgenkongens hvilested i et forgyllet skrin på høyalteret i Nidarosdomen ble Nord-Europas viktigste pilegrimsmål, og tusenvis av pilegrimer strømmet til Nidarosdomen fra fjern og nær.

Pilegrimskirken

At Nidarosdomen fikk den størrelsen og utformingen den fikk, skyldes i stor grad at katedralen var en viktig pilegrimskirke. Den skulle skinne mot pilegrimene, som kunne komme langveis fra. Kirken må ha fremstått som praktfull og ruvende i forhold til byen Nidaros med sine lave trehus.

Når man entret katedralen i vest var det lagt opp egne korridorer langs sidene av koret, slik at pilegrimene skulle komme seg helt opp til oktogonen og kisten med selve helgenen. I kirken var det en rekke kapeller og over 20 altere som pilegrimene kunne oppsøke.

Nidarosdomen som pilegrimsmål i dag

Gjennom middelalderen var Nidaros Nordens viktigste pilegrimsmål. I dag er pilegrimstradisjonen igjen vekket til live, og nye pilegrimer strømmer til Nidarosdomen. Mens pilegrimsvandringene i middelalderen var religiøst motivert, frister i dag også vakre landskap og ren natur. Møtet med historien og lokalbefolkningen er også en sterk motivasjon.

I tillegg gjør pilegrimsvandringen noe med mennesket. Uansett tro og religiøs bakgrunn er det få som ikke gjennomgår en mental forandring på sin pilegrimsvandring gjennom det vakre landskapet mot Trondheim og Nidarosdomen.

Nidaros Erkebispesete

Da det på 1100-tallet ble bestemt at det skulle opprettes et eget erkebispedømme for Norge, ble erkebispesetet lagt til Nidaros, Olav den helliges gravsted. Erkebispedømmet ble styrt av 29 forskjellige erkebiskoper i de 384 årene det besto, fra opprettelsen i 1153 og frem til reformasjonen.

Erkebispedømmet omfattet foruten Norge også Grønland, Island, Færøyene, Shetland, Orknøyene, Hebridene og Isle of Man, et enormt rike som man i ettertiden har kalt for «Norgesveldet». Erkebiskopen var pavens fremste mann i disse områdene, og skulle ivareta den katolske kirkens interesser.

Etableringen

På 1000-tallet lå kirken i Norge formelt under erkebiskopen i Hamburg/Bremen, men de fleste misjonsprestene som kom til Norge på 1000-tallet var engelske, og tilknytningen til Hamburg/Bremen relativt løs.

På starten av 1100-tallet ble de nordiske landene løsrevet fra Hamburg/Bremen ved at et nytt erkebispesete med utgangspunkt i Lund i Skåne ble opprettet. I 1153 ble så et eget erkebispedømme for Norge etablert av en delegasjon fra Roma under ledelse av den engelske kardinalen Nicolaus Brekespear. Da Brekesper året etter kom tilbake til Roma ble han valgt til pave under navnet Hadrian IV.

Erkebispedømmet

Erkebiskopen hadde under seg fire norske og to islandske bispedømmer, i tillegg til bispedømmene for Grønland, Færøyene, Shetland/Orknøyene og Hebridene/Isle of Man. Ett av de norske bispedømmene, det som omfattet Norge nord for Dovre, styrte han direkte, og var dermed både biskop og erkebiskop.

Fra dette bispedømmet fikk erkebiskopen store inntekter i form av skatter og leieinntekter. Han hadde også inntekter fra den innbringende tørrfiskhandelen over Bergen. Det var kombinasjonen av alle disse inntektskildene, samt inntekter fra pilegrimene, som la det økonomiske grunnlaget for byggingen av Nidarosdomen.

Erkebispegården

Like sør for Nidarosdomen etablerte Erkebiskopen sin gård. Her ble det allerede på 1100-tallet bygget en hallbygning som Erkebiskopen kunne benytte til mottakelser og selskaper. Alt fra starten hadde erkebispegården en rekke trebygninger.

På 1200-tallet ble gården bygget ut med nye bygninger i stein med boligfunksjoner. Utover i middelalderen ble det også etablert våpensmie og eget myntverksted i anlegget. Erkebispegården fikk en befestet utforming med ringmur og bevoktede porter. I dag kan gården besøkes og man finner tre utstillinger der, som blant annet formidler erkebispegårdens historie.

Domkapitlet

Domkapitlet besto av en rekke kanniker, eller prester, tilknyttet katedralen. Disse hadde forskjellige ansvarsområder, som drift av katedralskolen, finanser og ledelse av byggearbeidene på katedralen. Når en erkebiskop gikk bort var det kannikene som valgte ny.

I tillegg til sine verv ved katedralen hadde kannikene presteembeter rundt om i bispedømmet. Disse ble skjøttet av lokale vikarprester, herav den engelske tittelen «vicar» på en sogneprest. I senmiddelalderen var erkebiskopen i realiteten den som styrte landet på vegne av kongen. Dermed ble Domkapitlet på mange måter landets regjeringskollegium.

Reformasjonen

I 1319 døde den siste rene norske kongen, og landet kom inn i skiftende unioner med Sverige og Danmark med felles konger. Erkebiskopen fikk nå en sentral rolle som kongens fremste mann i Norge, og leder for det norske Riksrådet.

På 1530-tallet besto unionen av Danmark og Norge. De danske regentene var i pengenød, og i 1537 avskaffet kong Kristian III den katolske kirken i Norge og innførte en ny luthersk kirkeordning hvor kirken ble underlagt staten. Nå hadde paven ingen rolle, og kongen ble kirkens overhode. Dermed fikk regenten kontroll over kirkens innbringende eiendommer og overtok kirkens skatteprivilegier.

Jektefarten med tørrfisk ga store inntekter

Marin Luther

Martin Luther var katolsk prest og professor ved universitetet i Wittenberg. I middelalderen solgte kirken avlatsbrev som gav folk tilgivelse for deres synder. Luther bestred pavens og kirkens rett til å ettergi andre straffer enn dem geistligheten selv hadde pålagt. Hadde man syndet mot Guds bud, var det bare Gud selv som kunne gi forlatelse.

I oktober 1517 slo Luther opp 95 teser om avlat på døren til Slottskirken i Wittenberg, og etter dette sluttet mange opp om Luthers motstand mot den katolske kirken. Dette markerte starten på reformasjonen.

Norge blir luthersk

Som Pavens fremste representant i Norge forsvarte erkebiskopen etter beste evne katolske interesser i landet ovenfor kongen. Kong Kristian III fikk imidlertid innsatt trofaste danske adelsmenn i sentrale stillinger i Norge, og kunne tvinge gjennom reformasjonen ved at de katolske biskopene, også erkebiskopen, ble avsatt og erstattet av nye lutherske biskoper.

Med erkebiskopen ute av bildet sto Norge uten noen sterk maktskikkelse, og landets politiske selvstendighet i forhold til Danmark kunne reduseres betraktelig. Norge ble nå i realiteten en provins i Danmark frem til unionsoppløsningen i 1814.

Erkebiskopens motstand

Det økende presset fra kongemakten gjorde at erkebiskopen på 1420-tallet bygget et moderne borganlegg på Steinvikholmen i Trondheimsfjorden som tilfluktssted, siden Erkebispegården som befestet anlegg hadde flere svakheter.

I 1537 sendte kong Kristian III en stor militær styrke til Norge for å beleire Steinvikholm. Erkebiskopen var underlegen, og flyktet til Nederland for å søke støtte hos den tysk-romerske keiseren som var katolikk. Han fikk imidlertid ingen støtte, og døde i 1538 i landflyktighet. Steinvikholmen kapitulerte og reformasjonen var dermed gjennomført i Norge.

Nidarosdomen som sognekirke

Med reformasjonen i 1537 skiftet Nidarosdomen rolle og posisjon fra å være en hovedkirke for et helt erkebispedømme til å bli en menighetskirke for den lokale menigheten i Nidaros, eller Trondheim som byen nå skiftet navn til.

Det var nå ikke lenger et stort og innbringende bispedømme som skulle betale for vedlikehold av katedralen, men byens beskjedne befolkning. Innbyggerne i Trondheim hadde ingen mulighet til å bekoste det enorme vedlikeholdet kirken trengte, og Nidarosdomen gikk dermed inn i en forfallsperiode som varte helt til ut på 1800-tallet.

Brannene

Nidarosdomen sto ferdig på starten av 1300-tallet. Allerede i 1328 ble katedralen rammet av en brann, som senere ble etterfulgt av nye branner i 1432 og 1531. Den siste brannen var svært ødeleggende, og alle takene i katedralen kollapset.

Erkebiskopen benyttet på 1530-tallet sine ressurser på å bygge ut borgen på Steinvikholmen, og fikk ikke restaurert kirken. Etter reformasjonen maktet befolkningen i Trondheim kun å bekoste restaurering av de østlige delene av kirken. Skipet ble stående uten tak og falt etter hvert helt sammen. De bevarte delene av kirken ble rammet av nye branner i 1708 og 1719.

Gudshuset i dag

På 1800-tallet ble kirken restaurert, men nå med gulvplan som en luthersk kirke med et åpent kirkerom hvor man ser helt frem til alteret i øst når man kommer inn i kirken i vest. I middelalderen, mens kirken enda var katolsk, var kirkerommet oppdelt i flere mer eller mindre separate rom.

Kirken er i dag fortsatt en luthersk menighetskirke for Trondheims befolkning, med et omfattende gudstjenetilbud som både benyttes av byens befolkning og av tilreisende.

Restaureringen av Nidarosdomen

I 1814 gjenvant Norge sin uavhengighet fra Danmark, og i den nye norske grunnloven av 1814 er Nidarosdomen den eneste bygningen som er nevnt. Årsaken er at kirken skulle være kroningskirke for de nye norske kongene.

Med romantikken på 1800-tallet ble kirken et symbol på Norgesveldet fra middelalderen. Det ble derfor viktig å restaurere og gjenoppbygge katedralen til sin tidligere glans som et speilbilde på gjenoppbyggingen av nasjonen. I 1869 tok derfor et omfattende restaureringsarbeid til, et arbeid som ikke ble avsluttet før i 2001.

Restaureringsarbeidet

I 1869 startet man med å restaurere Kapittelhuset. Tanken var å restaurere kirken tilbake til sitt opprinnelige utseende, og å fjerne senere tilføyelser. Det var imidlertid ingen enighet om hvordan kirken hadde sett ut i middelalderen.

På 1870-tallet gikk man i gang med restaureringen av oktogonen og koret, og etter hvert kom man til tårnet og tverrskipet. Dette arbeidet var ferdig på starten av 1900-tallet, og i 1905 begynte gjenreisningen av skipet og vestfronten. Førstnevnte sto ferdig i 1930, og vestfronten på 1980-tallet. Først i 2001 var imidlertid siste hvelv innvendig i tårnene i vest på plass.

Nidaros Domkirkes Restaureringsarbeider

Til å gjennomføre restaureringsarbeidene ble en egen organisasjon, Throndhjems Domkirkes Restauration, opprettet. Organisasjonen ble innrettet som en middelaldersk «bygghytte» med håndverkere og kunstnere innen steinfag, muring, smedfag, blyglass, snekkerfag og gips. Arbeidet ble ledet av en domkirkearkitekt.

Med tiden skiftet organisasjonen navn, og heter i dag Nidaros Domkirkes Restaureringsarbeider. I dag har organisasjonen også ansvaret for forvaltningen av Erkebispegården, og i tillegg til stadig nye restaureringsprosjekter har Nidaros Domkirkes Restaureringsarbeider også ansvaret for formidlingen av katedralens historie.

Nidarosdomen i dag

Nidarosdomen slik den fremstår i dag er preget av restaureringen fra 1800-tallet og utover. Alle glassmaleriene i katedralen er for eksempel fra restaureringsperioden. Likevel er store deler av katedralen fra middelalderen.

Like mye som å være et monument over middelalderens Norgesvelde er Nidarosdomen et monument over en internasjonal kirkeorganisasjon fra middelalderen og over en internasjonal arkitektur. Den romanske stilen vi finner i flere av kirkens bygningsdeler er en arv fra Romerriket. Både den romanske stilen og gotikken har likeledes flere fellestrekk med arabisk arkitektur.