Rundt år 1008 reiste Olav Haraldsson ut på sitt første vikingtokt. Etter hvert havnet han i Normandie i Frankrike. Under sine overvintringer i Rouen i 1012/1013 og 1013/1014 skal Olav ha oppsøkt en rekke kirker og klostre, og vinteren 1014 lot han seg døpe. Olav hadde nok allerede da en plan om å samle Norge til ett kongerike med seg selv som konge. 

Med dåpen forlot Olav den hedenske norrøne religionen, hvor en rekke guder i Valhall gjenspeilte ordningen med en rekke høvdinger, og ble en del av den europeiske kulturkretsen, hvor én Gud i himmelen legitimerte en ordning med én konge i landet.

Etter Olav Tryggvassons død i slaget ved Svolder i år 1000, ble Norge styrt av de danske kongene med ladejarlene som lokale representanter. Olav Haraldsson jaget i 1015 Håkon Jarl fra landet, og gjorde seg til konge over de mektige høvdingene. Olav hadde med seg biskoper og prester til Norge, og endret lovene slik at de fikk et kristent innhold. 

I 1024 ble kristendommen vedtatt av høvdingene som statsbærende religion på et ting på Moster. Etter dette reiste Olav rundt på lagtingene og sørget for at innbyggerne rundt om i landet lot seg døpe. Ofte måtte Olav ty til vold for å få folket til å vende seg til kristendommen.

Sammen med den svenske kongen forsøkte Olav i 1026 å erobre Danmark. I et slag i Skåne ble de slått av danskekongen Knut den mektige, og Olav flyktet etter hvert til Russland. Knut ble hyllet som ny norsk konge, men hans nye jarl druknet i et forlis i 1029. 

Olav så nå muligheten til å ta tilbake makten i landet, men da han vendte tilbake til Norge ble han møtt av en hær med trønderske bønder støttet av høvdinger fra Nord-Norge og Vestlandet. De husket hans harde fremferd da han innførte kristendommen og ønsket ham ikke tilbake som konge. Olav falt i slaget på Stiklestad 29.juli 1030. Olavs legeme ble bragt til Nidaros og begravet der.