Til syvende og sist handler det om mennesket Elias

Oratoriet «Elias» er en fortelling om et land i tørke, om sult og nød. Det er historien om strid og hevnaksjoner mellom folk som tilber ulike guder - en historie som er utdatert og brennaktuell på samme tid. Og mest av alt er det fortellingen om Elia, som får en altfor stor oppgave i fanget – å få hele folket til å vende om, og tro på én og samme Gud.

Hvordan har det seg at disse grusomhetene har blitt til et av vår tids vakreste og mest gripende oratorier? Hvorfor var det akkurat historien om Elia som ga Mendelssohn slik inspirasjon?

From

Kanskje handler det om hovedpersonen selv – Elia – og hans indre reise på vei til målet.

Vi kunne sikkert ønske oss at Elia er denne historiens helt, slik som i eventyrene. Et tvers igjennom fromt og godt menneske som alltid tar de riktige valgene, og som til slutt får sin belønning.

Av og til er det slik. Da Elia ber tre ganger for den døende gutten i Sarepta, og gutten våkner til liv, eller da han tre ganger ber om regn, etter tre år med tørke, og himmelen til slutt åpner seg og skyller etterlengtede skurer over landet. Begge disse hendelsene fører til takknemmelighet og jubelrop, fra en sørgende mor som hadde mistet alt håp og fra et folk som har lidd store tap.

Tre gode gjerninger – et ønske oppfylt.

Hovmodig

Men vi møter også andre sider ved Elia. Vi møter en mann som ler og spotter dem som tilber fjellets guder og skogens guder og det mørkeste kapittelet i Elias liv er da han gir ordre om at alle som ikke vender om til hans Gud skal straffes med døden. Hvor er det blitt av mannen som forkynte at Gud er nådig, barmhjertig, tålmodig og full av godhet? Og hva har hendt med denne nådige og barmhjertige guden?

Selverkjennende

Etter dette får Elias en dødsdom over seg, og han flykter ut i ørkenen og gjemmer seg.

Og det er her, alene i ørkenen, at Elias kommer med en selverkjennelse:

«Nå er det nok, Herre! Ta mitt liv!

For jeg er ikke bedre enn fedrene mine.

Jeg fortjener ikke lenger å leve, mine dager er forgjeves.»

Han har vist brennende iver for Herren, men han har også tatt mange liv, og han har ikke lykkes i oppdraget sitt.

Det som for Elia oppleves som et bunnpunkt er i historien et viktig vendepunkt- nå ser vi mennesket Elia. Hans evne til refleksjon og selvinnsikt, og hans erkjennelse om at han ikke kan sette seg over andre, gjør det lettere for oss å se at han har handlet i god tro med de beste intensjoner.

Mendelssohn var inspirert av Bachs oratorier og pasjoner. Det kan vi tydelig høre, blant annet i satsen «Es ist genug», som er nærmest en kopi av arien «Es ist vollbracht» fra Bachs Johannespasjon. Men i motsetning til Bachs oratorier, der en evangelist forteller historien sett utenfra, lar Mendelssohn hovedpersonen selv fortelle store deler av sin historie. Dette gjør at vi kommer tettere på Elia, og kanskje er det nettopp dette grepet som gjør det mulig for Mendelssohn å skrive så ekspressivt som han gjør. Den ytre historien er der som en viktig ramme for verket, men til syvende og sist handler det om mennesket Elia.

*I tidligere oversettelser av Bibelen brukte man navnet Elias – derav tittelen på verket - mens det i dagen bibeloversettelse heter Elia.

Karen Haugom Olsen, dirigent