Tradisjonelt er det samsvar mellom designen av rosett og listverk i et tak med stukkatur. Det var arkitekten som også tenkte på denne detaljen når han tegnet husene. Da fikk stukkaturen samme stilart som huset i seg selv. Det er flere grunner til at vi i dag ikke finner dette samspillet i like stor grad. Den ene er at kundene selv bestemmer ut i fra smak og behag, og en annen er hvilke modeller gipsmakerverkstedene tilbyr kundene. Verksteder har gjerne utvalget sitt basert på hvilke arbeid de har gjennomført gjennom forskjellige restaureringsoppdrag. Da finnes kanskje bare rosetten fra det ene oppdraget og bare listverket fra det andre. Det er få som designer nye modeller. Det er i og for seg ikke så rart, for det er en tidkrevende prosess som ikke nødvendig vis gir gevinst i første omgang.

Etter nærmere studier av rosetten så jeg at nesten alt er modellert for hånd, ingenting er helt likt selv om det ved første øyekast ser slik ut. Alle øyestikkerne er forskjellige, og alle linjene er ujevne. Dette gjør at elementet får karakter. Hadde rosetten vært lagd av en maskin ville den mistet sin sjarm.

Profilen trekkes med sjablong og slede på bord. Først trekkes en kjerne, som danner baksiden av listen. Videre trekkes selve listen oppi denne kjernen. I profilen ble det lagt inn utsparinger som skulle gi plass til ornamentikken.

Det er tre ulike ornamenter som repeterer seg i rosetten, støvknapper, riller og øyenstikkerne. Støvknappene ser nesten ut som en perlerad nære midten av rosetten. Jeg vurderte flere muligheter for fremstilling. Jeg prøvde å modellere dem på nytt, men kom frem til at det var vanskelig å få dem helt like. Så jeg valgte å ta et plastelinavtrykk, splitte opp mellom stilkene og rette ut linjen, for så å støpe i denne. Her jobbet jeg med et felt på ca. 10 cm i første omgang. Dette ble retusjert, og det ble lagd en ny form i alginat. Det ble støpt ut tre eksemplarer, som ble satt sammen til en bit på ca. 30 cm. Nå laget jeg enda en ny form i silikon, og støpte ut ønsket mengde for å fylle ut lengden i listen. Her brukte jeg altså tre forskjellige materialer i formene, en plastilin, en alginat og en silikon. Alle disse materialene har ulike egenskaper når det gjelder herdetid, pris, miljøvennlighet, styrke og nøyaktighet.

Rillene går på tvers i rosetten. Leire ble kjevlet ut i tykkelsen jeg hadde spart ut i profilen, og den ble lagt inn i profilen for å følge den rette buen. Jeg prøvde først å skrape ut leiren med en spatel, men det ble ikke så pent. Så jeg bestemte meg for å lage et snitt gjennom rosetten, tegnet av profilen og overføre denne til en liten trelist, som så ble filt til i riktig form. Treprofilen brukte jeg som en håndholdt sjablong, og dro den loddrett nedover leirestykket flere ganger til profilen fant formen sin i rett bue. Dermed var ca. 10 cm. av dekoren ferdig. Nå kunne jeg lage en form i gips som det kunne støpes flere eksemplarer ut fra. Jeg satte sammen tre av dem, og laget enda en form som nå var ca. 30 cm. Denne støpe jeg ut i ønsket antall og plasserte inn i profilen.

Jeg kan oppsummere med at det har vært et givende og tidskrevende prosjekt. Jeg hadde problemer med å estimere både tidsbruk og å lage en prosjektbeskrivelse i forkant, for jeg visste faktisk ikke helt hvordan jeg skulle løse oppgaven. Det måtte prøves ut på forskjellige måter. Jeg fikk også brukt mange ulike teknikker og forskjellige type former. Det hele forteller mye om hvordan vi som håndverkere jobber oss gjennom prosesser, og at det ofte er flere metoder som kan føre frem til samme resultat. Så som man ofte sier : det finnes mange veier til Rom. Nå har dere fått være med på min….