– Jeg har mange ganger syklet forbi her og tenkt; enn å ha kontor her, smiler Andreas Grandy-Teig fra benken i hagen på Waisenhuset.

Grandy-Teig kommer fra stillingen som kapellan i Hoeggen menighet. Han synes det er vemodig å forlate Hoeggen etter sju år, men gleder seg til å ta fatt på den nye jobben. Nå får han kontorplass i, det røde trehuset vis-a-vis Nidarosdomen. Herfra med utsikt mot Vestfrontplassen.

En blanding av glede og spenning fyller ham nå før han starter som sokneprest.

– I tillegg kjenner jeg på en ydmykhet. Nidarosdomen, dette helligstedet, er viktig for så mange. At jeg skal få lov til å arbeide tett på det, gjør meg ydmyk, sier Grandy-Teig.

Nærværende i byfellesskapet

Han ønsker å gjøre kirka nærværende i midtbyen og relevant i byfellesskapet.

– Jeg har ikke noe «program» for hvordan jeg skal gjøre dette, men jeg har alltid opplevd nye måter å møtes på som inspirerende. Som prest møter jeg mennesker hele tiden, og ikke bare når jeg forkynner. Menneskemøter betyr mye for meg, noe som også nok vil prege mitt arbeid som sokneprest i Nidaros domkirke og Vår Frue menighet, smiler Grandy-Teig.

Siden barndommen har han hatt et nært forhold til katedralen. Han vokste opp på Møllenberg. Sju år gammel ble han med i Nidarosdomens guttekor. Der sang han til han var rundt 20 år.

– Jeg føler det nærmest som om jeg har vokst opp i her, smiler Grandy-Teig.

At det nå var han som var best kvalifisert til jobben som sokneprest i nasjonalhelligdommen, fyller ham med glede.

Hellige rom har alltid berørt ham. Både det liturgiske livet med sin rytme, men også hvordan disse rommene fylles med tro, håp, kjærlighet og ikke minst mysteriet i livet, verden - gudsmysteriet.

– Disse rommene er ikke tomme. Hit kommer menneskene med sine liv, alene og sammen. De representerer ikke bare høytid og fest, men er også et sted med stillhet og rom for meditasjon. Kanskje kan det også åpne opp for noe nytt, noe man ikke kjenner, sier Grandy-Teig.

Møter på tvers av tro

Han har stor sans for nye møter mellom mennesker, og det kommer nok også til å følge ham i sokneprest-stillingen.

– For å bygge et samfunn, må vi utfordres til å tenke. Kirken må være med på disse prosessene, gjerne gjennom at vi møtes på tvers av tro og mener Grandy-Teig.

Han opplever det som et privilegium å få åpne opp for møter med mennesker og få bety noe for andre. Sin egen tro bunner i sanselige erfaringer på at noe, Gud, er større enn oss selv.

– På samme måte som at vi opplever å høre sammen med noen som har lignende livsvilkår som oss selv, opplever jeg å høre til en Gud som er større enn oss. En Gud som fyller oss med håp, hjelper, støtter og trygger oss.

Samtidig er han opptatt av at kirka skal være konkret og til stede i folks liv.

– Vår Frue kirke er et opplagt eksempel på hvordan kirka gjennom prosjekt kan hjelpe, støtte og bygge i menneskers hverdag, peker han på.

Likevel noe felles

Da han var frivillig i Fransiskushjelpen, en ideell organisasjon i Oslo, gikk han i oppsøkende tjeneste i ulike rusmiljø og på brune puber. Han var også kort innom et gateprestvikariat i hovedstaden.

– Å bevege seg inn i det miljøet var utfordrende. Men jeg har lært meg at selv om du møter folk i en sammenheng du ikke er en del av, har du likevel noe til felles med dem. Vi kan dele vanskeligheter i livet, selv om vi befinner oss på ulike steder, i ulike miljøer, har ulikt liv, sier Grandy-Teig.

– Hvorfor ble du prest?

– Gjennom alle faser i livet har jeg hatt en djup forankring i kirka. Jeg har opplevd hva håpet gjennom troen kan gi. Samtidig har flere sterke øyeblikk der jeg har sett livet på en ny måte, påvirket meg. Et av mine skjellsettende minner fra Nidarosdomen, var da jeg deltok ved 1. juledagsgudstjeneste der biskop Finn Wagle stod for alteret. Der så jeg noe på en ny måte. Jeg så blandingen av den kraftfulle, dagsaktuelle prekenen hans og det at vi stod sammen for Gud i helligdommen, nær Gud og nært livet på samme tid. Der kjente jeg at noe sa meg at jeg kanskje kunne passe inn.

Flere år senere og som prest handler det akkurat om det å få gi folk slike «sanne» øyeblikk. Øyeblikk der man ser alt med nye øyne, som igjen kan føre til nye valg.

Sammen med sin ektefelle Angelika Grandy-Teig, kapellan i Lademoen menighet og deres tre barn blir han boende på Nardo. Når han nå om morgenen tar sykkelen fatt i retning Nidarosdomen, skal han ikke lenger sykle forbi. Da er det Norges nasjonalhelligdom som er hans arbeidsplass.

Den nye soknepresten Andreas Grandy-Teig får kontorplass i Waisenhuset vis-a-vis Nidarosdomen.

Av: Karina Lein, kommunikasjons- og informasjonsmedarbeider, Nidaros domkirke og Vår Frue menighet