– Se her, Cathrine. Se på det selvportrettet med skinnlua på!

Vi er hjemme i atelieret hos Håkon Bleken sammen med kurator Cathrine Hovdahl Vik. De forbereder utstillingene som åpner 2. mai i Lavetthuset i Erkebispegården og i Nidarosdomen pinsehelga.

Kaffen er klar.

Ved veggen under himlingen i det vakre huset står et av Blekens bilder han arbeider med nå. Han har tatt bilde av skinnlua si, klipt den ut og limt den på selvportrettet – for å få den riktige teksturen.

Maleriet står blant mange andre. Et av dem i rosatoner med hans karakteristiske collager.

På bordet foran oss står en enslig orkideblomst i et lite glass med vann.

– Den er så utrolig vakker, sier Bleken.

Vi kan se den igjen på bildet av en kvinne som betrakter oss, mens nytraktet kaffe skjenkes i hvite kopper.

– Si litt om det bildet på veggen der, Håkon, sier Vik.

– Hun er en kjent dame jeg leste om i et blad, en dame i kretsen rundt Edvard Munch. Så har jeg malt inn blomsten jeg synes var veldig vakker, forteller han.

Slått ut av korona-vaksine

Bleken er glad for å kunne arbeide igjen etter et opphold på nærmere en måned. Aldri før har han hatt så mange dager uten å male. Etter den siste korona-vaksinedosen ble han helt slått ut.

– Jeg var så svimmel at jeg nesten ikke klarte å gå, kastet opp, forteller han.

– Veldig kjedelig! Når jeg ikke arbeider, begynner jeg jo å tenke på alt det gale jeg har gjort, og alt det riktige jeg ikke har gjort. Det man kan håpe på er å bli tilgitt av tilværelsen, ler Bleken.

I 2021 har han fullt opp.

– 92 år og et program uten like foran meg!

Utstillingen i Lavetthuset er i regi av Nidaros Domkirkes Restaureringsarbeider (NDR).

– Da domprost Ragnhild Jepsen ringte og spurte om jeg også ville stille ut bilder i kirka, sa jeg selvfølgelig ja, sier Bleken.

– Tilknytning til Olavsfestdagene

Både NDR og preses Olav Fykse Tveit har i samtaler med Bleken utfordret ham til å legge seg opp mot tematikken «Rettferdighet» - som er tema for Olavsfest 2021. Utstillingene vil være å se under årets Olavsfestdager og sommerens olsokfeiring.

– Det er utgangspunktet mitt. Med det bruker jeg anledningen til å stille ut her. Utstillingene får en tilknytning til Olavsfestdagene, sier Bleken.

Bleken skjenker kaffe i lave, vide, hvite kaffekopper.

Etter at han hadde sagt ja til å stille ut i Lavetthuset og Nidarosdomen, begynte han sammen med Hovdahl Vik å finne ut hvilke arbeider han skulle ha med.

– At det skal ha noe med kirka, i alle fall noe med kirkedekorasjoner å gjøre, er naturlig. Fra før av har jeg «Korsveien» i Nidarosdomen. Da er det naturlig å ha med noe som passer til det, sier Bleken.

«Korsveien» er en serie på 15 malerier om Jesu lidelseshistorie. Den er gave fra Bleken til Nidaros domkirke og Vår Frue menighet.

Pastell og portretter

I Nidarosdomen stiller Bleken ut kulltegninger, sorte, hvite. I enkelte av dem skimtes pasteller. Noen av dem er laget i starten av hans karriere. Noen er nyere.

– Ja, jeg har begynt å lage litt pasteller. Kull og pastell går godt sammen det, sier han.

I Lavetthuset blir det mer fargerikt med oljemalerier, kanskje noen portretter. Her blir også noen av hans glassmalerier å se.

– Et av utkastene til dekorasjoner i Vålerenga kirke skal være med, forteller Bleken.

«Nedstigningen i dødsriket» som viser jødegutten fra Warsawa-ghettoen vil være blant dem.

– Ja, både ting jeg har gjort ført og nyere ting vil være representert, sier Bleken.

– Håkon, det som er så fint med denne utstillingen er at den får med seg starten av kunstnerskapet ditt, helt frem til i dag, sier Vik.

– Ja, det startet med kulltegninger og den politiske drivkraften, sier Bleken.

– Kanskje tittelen på utstillingen kan være «Fragmenter av en livsanskuelse», sier Vik.

– «Fragmenter av troens tvil», humrer Bleken selv.

– Ringen er sluttet

Utstillingen vil speile et spenn på nærmere 50 år. Bleken er betegnet som en av samtidens mestere i kulltegning.

– Kull er et entydig materiale. Kull gjør seg gjeldende av seg selv, sier Bleken.

– Ringen er på en måte sluttet. Du har holdt på det du startet med, peker Vik på.

Hun kjenner igjen elementer fra arbeidene hans i starten av kunstnerskapet i dagens bilder.

– Kullet har berørt meg mest. Det er så mettet med mening. Uansett hvor jeg er i livet, finner jeg noe som snakker til meg. Uttrykket er så rent. Du kan legge til farger selv, smiler Vik.

At Bleken nå har lagt inn litt farger i kulltegningene synes hun er fantastisk.

– Fargesterkt er det ikke. Du kan for eksempel bare skimte en svak blåfarge, sier hun.

– De tegningene du har laget i kull, hva forteller de oss?

– Alminnelige ting, mennesket, tilværelsen, de eksistensielle vilkår, ikke noe spesielt – det du møter i hverdagen, svarer Bleken.

Han har ikke lyst til å bruke farger i kirka.

– Jeg vil være diskret. Det er farger nok i glassmaleriene. Nidarosdomen er i seg selv et kunstverk. Jeg må jo gjøre meg så ubemerket som mulig.

– Så ubemerket som mulig?

– Ja, jeg kan ikke ødelegge kirkerommet. Det er så fint som det er.

– Hvordan er det å arbeide med det som har med kirka å gjøre?

– Ja, det blir jo å ta utgangspunkt i de vesentlige tingene som skjedde i livet til Jesus, slik som i Korsveien. Motivene er jo kristelige.

– Korsveien er ikke bare en mediativ hengivelse til kristendommen. Den er også et spørsmål om kristendommen i våre dager, og det motsatte av å hengi seg til ting, å arbeide med dem, sier Bleken.

Å tvile er typisk for det europeiske mennesket, peker han på.

– Ikke først og fremst trua, sier han.

– Å lese tekster fra Bibelen og arbeide ut fra det. Hvordan oppleves det?

– Det er nettopp det jeg prøver å gi en mening. Ved at jeg har en fotocollage som bakgrunn, som i Korsveien. Du kan se det her, sier Bleken og viser til et av bildene.

– Her er det helt tydelig. På avstand ser du Jesus som faller. Går du nærmere trekkes sløret vekk. Da ser du pressefotografene, vår tid som står i forhold til spørsmålet om tvil, i forhold til virkeligheten. Slik blir det ikke bare religionshistorie, det stiller krav til tilskueren, understreker Bleken.

– Det er nokså viktig altså. For, kristendommen tilhører ikke bare fortiden, den er også nåtid. Vi som moderne mennesker står i forhold til vesentlige verdier som kristendommen har. Men, jeg sier ikke dermed at du må være kristen for å lage en Korsvei, sier Bleken.

– Chagall laget for eksempel kirkelige utsmykninger uten å være det minste kristen, legger han til.

– Jeg er ikke personlig kristen i den forstand, men jeg står i alle fall i forhold til kristne verdier. Jeg er så 100 prosent enig med erkeradikaleren Dag Solstad som sier at uten kristendommen ville vårt samfunn være ganske annerledes, ja mye dårligere. Jeg er enig! Jeg er sjeleglad for at jeg bor i et land med kristne verdier. De preger meg i høy grad.

Et tvilende menneske

Han mener vi ikke kommer bort fra at det europeiske mennesket er et tvilende menneske.

– Men, tvil og tro står hele tiden i forhold til hverandre. Man er jo ambivalent med tanke på ting, men jeg har en dyp respekt for kristendommen. Jeg kan ikke tenke meg et samfunn uten kristendommen.

Når han maler nye bilder til denne utstillingen, er troen og tvilen underliggende.

– Noe som også vil vise seg i bildene, sier han.

– Jeg har sett deg flere ganger i Nidarosdomen, men jeg husker ikke om det var på gudstjenester, eller konserter?

– Antakeligvis var det på konsert. Jeg har ikke gått mye i kirka jeg altså, men jeg står likevel i et forhold til den som er ganske sterkt – ikke minst for at jeg er oppvokst med den i nærheten. Som barn var jeg der hver jul. Jeg har et ganske inderlig forhold til mange av biskopene som har vært her, mange fine folk altså. Jeg husker til og med Arne Fjellbu. Han holdt barnegudstjeneste for oss.

Arne Fjellbu var biskop i Nidarosdomen fra 1945-60. Under krigen ble han avsatt og forvist av Vidkun Quisling.

– At Nidarosdomen ligger her i Trondheim er vesentlig for oss, akkurat som det er vesentlig at Studentersamfunnet ligger her, sier Bleken.

– Hvordan opplever du å være i Nidarosdomen?

– Ærefullt. Så synes jeg det er helt fantastisk at Korsveien henger i Nidarosdomen; det troende, tvilende mennesket i forhold til de store verdiene. Ja, for det er store ting som skjer i Bibelen, det er det ingen tvil om. Å ha en slik kirke som Nidarosdomen i byen vår er ganske fint. Så er det så fin akustikk der!

– Hva synes du om det nye lyset?

– Det synes jeg ble veldig fint. Å gå inn i domkirka er en glede for meg, det er det altså. Jeg har fått en veldig fin plass med Korsveien. Jeg synes ikke lyset er for sterkt, det kan bli for mørkt også.

– Du blir litt andektig av å gå inn der, sier Vik.

– Ja, andektig er et godt ord å bruke i den forbindelse, medgir Bleken.

– Verkene dine er så full av mening, så meningsbærende på så utrolig mange nivå. Du kan lese dem i forbindelse med Bibelen eller det religiøse, eller i forhold til det politiske spillet rundt oss, historien, samtiden. Det synes jeg gjelder hele kunstnerskapet ditt, det er så mange lag i hvert bilde. Du treffer folk på ulike måter. At du nå viser noen av de gamle verkene dine i kirkerommet, vil også gi dem en dimensjon til som en del ikke har lest tidligere, sier Vik.

– Vi må bare passe på at de ikke blir hengende for tett, peker Bleken på.

– Ja, du ønsker det lavmælt med tanke på arkitekturen som er der og i respekt for kirkerommet, for glassmaleriene. Men, om det er lavmælt er det jo ikke mangel på styrke og intensitet i det som er der, sier Vik.

– Absolutt ikke.

– Kanskje er det ikke nødvendigvis bibelhistorien, eller religion som er det første en tenker på når en ser bildene dine, men kanskje tenker du mer på det når du møter dem i kirka enn om du hadde møtt dem i museumssammenheng – en eller annen offentlig institusjon, sier Vik.

– Hvordan ser du for deg at rommet vil ta imot bildene dine?

– Vi må gjøre det så diskret som mulig. Samtidig må bildene gjøre seg gjeldende uten at de «ødelegger» rommet. Vi må forsøke oss frem, ta hensyn til rommet, forholdet mellom arkitektur og kunst.

Han gleder seg, men gruer seg også.

– Jeg synes det er morsomt å gjøre dette. Jeg betrakter det som en vesentlig oppgave. Jeg skal prøve å gjøre mitt beste. Det har jeg gjort de siste årene av mitt liv, prøvd å gjøre mitt beste.

– Jeg tror det er ganske vanlig å både glede og grue seg. Man kler seg jo ganske naken, sier Vik.

– Nei, den følelsen har jeg aldri hatt. Jeg ser profesjonelt på det, at det er en jobb som må gjøres. I starten når jeg begynner å arbeide mot en utstilling kan jeg være nervøs, men ikke når jeg har kommet et stykke på vei. Da kan jeg se om det er bra eller dårlig.

– Det viktigste er kvalitet! Hvis det man lager blir stående i 50 år, må man være fornøyd!

– Nå er det jo ting som du har laget for nærmere 50 år siden som skal stilles ut her da?

– Ja, de er fine de kulltegningene.

– Hva handler de om?

– Det overlater jeg til publikum. Jeg bare lager det jeg ser og opplever. Det kan være en protest, men veldig sjeldent noe som er rettet mot personer, som bildet av Rita Ottervik.

I 2019 karikerte han ordføreren – en kritisk kommentar til hvordan han mener at hun styrer byen.

Farger, form, tegning, volum

– Det viktigste for meg er at bildene mine holder kvalitet. Bildene av Ottervik var kvalitet, det har også mange andre kunstnere sagt til meg. Skal du si noe som kunstner må si det med de virkemidlene du har til rådighet, farger, form, tegning, volum osv. Da gjør det inntrykk!

– Du kan ikke påstå at et bilde er fint eller ikke. Du skal gi publikum en opplevelse.

– Hvilken opplevelse?

– At de begynner å reflektere over hva kristendom er og hvor viktig det er at kristendom gjør seg gjeldende i et moderne samfunn. Det er ikke kun religionshistorie, men noe som angår oss her og nå. Hvis jeg er i stand til å gi dem den opplevelsen, er det ganske vesentlig. Det er det jeg tar sikte på – og som også Korsveien dreier seg om.

– Publikum kan jo være alle, uten at de har sett en eneste utstilling?

– Det er ingen vesentlig hindring. Jeg har levd så lenge at jeg vet at jeg nesten med sikkerhet kan si at jeg kan gjøre hvem som helst interessert i kunst. Hvis jeg skal være sammen med vedkommende et par måneder, så har vedkommende fått peiling, det har jeg opplevd så mange ganger, sier Bleken.

Å forklare hva som er kunst, eller si hvorfor et bilde er fint, går ifølge han ikke an.

– Derimot går det an å presentere bilder for et menneske. Da vil hun eller han straks begynne å foretrekke det ene i stedet for det andre. Fortsetter man på den måten der, blir vedkommendes smak mer og mer utviklet. Jeg har snakket med mennesker som har vært helt blanke på kunst. Etter at jeg har vært sammen med dem et halvt år er de mine beste kritikere. Jeg har trua på at folk kan se riktig selv om de aldri har hatt peiling på kunst. Det handler om generelle verdier, sier Håkon Bleken.