Da Sunniva Fosse fikk sitt første barn sydde mormoren hennes, Åse Hammer, om brudekjolen sin til dåpskjole. Også Michaels to storebrødre er døpt i kjolen.

– Vi var egentlig redd for at kjolen skulle bli altfor liten til «lillegutt», og at vi måtte døpe ham i vanlige klær. Han var så stor når han kom til verden, fem kilo og 58 centimeter langt, smiler hun.

Sunniva synes det er veldig fint og spesielt å døpe Michael i mormorens omsydde brudekjole.

– Vi ble veldig lettet da vi prøvde den og den passet i forrige uke, smiler hun.

Michaels oldemor vil selvsagt være til stede i Kapittelhuset, et av sidekapellene i Nidarosdomen, lørdag.

Enkeltdåpene er et tilbud som kom i stand som følge av koronapandemien. Gudstjenesten varer en liten halvtime.

Sunnivas to eldste sønnene på ni og ti år er også døpte, begge i Hospitalskirka. Hun er opptatt av tradisjoner.

– I min familie har det alltid vært en tradisjon å døpe. Jeg synes det er fint. Da de to første ble døpt i Hospitalskirken, sang koret mitt Cantare under dåpen. Det var veldig spesielt, forteller hun.

– Så er det jo fint å være døpt hvis de ønsker å konfirmere seg, sier hun.

Nærmere kirka

Michales pappa er fra New Zealand, og har bare bodd i Norge i 1,5 år.

– Han visste jo i utgangspunktet ingenting om dåp. Derfor snakket vi en del om det på forhånd og hvorfor jeg ønsket det. Han synes det er helt greit, så da ble det dåp, smiler Sunniva.

Hun er også opptatt av at det skal være likt for alle barna, at også Michael døpes når storebrødrene er det. I tillegg til at det er en tradisjon, kjenner hun seg også knyttet til kirka.

Hun føler at hun kom nærmere kirka i løpet av det året hun studerte til organist.

– I utgangspunktet er jeg førskolelærer og arbeidet i mange år i barnehage. Etter å ha fått to barn selv, ønsket jeg å gjøre noe annet, men visste ikke helt hva. Så sang jeg i kirka med koret mitt i påska et år. Da vi var ferdige med å synge, satt jeg og tenkte på hva jeg skulle gjøre. Dirigenten vår, Anne Cathrine Due Aagard, spilte på orgelet denne dagen. Etterpå sa hun til meg «Sunniva, det er organist du skal bli», forteller hun.

Nidarosdomen er noe helt spesielt, synes hun. Under organistutdannelsen spilte hun på orgelet her. Begge sønnene synger i Nidarosdomens Guttekor.

– Du har ikke tenkt at barna bør få velge selv om de skal bli døpt?

– Nei, det er jo ikke slik at de er nødt til å bli religiøs selv om de er døpt. De står jo fortsatt fritt til å velge.

– Noen kaller det Gud

Selv vil hun heller ikke kalle seg personlig kristen.

– Jeg tror mer på det overnaturlige, innskytelser lik den som kom til meg i kirka den dagen jeg bestemte meg for å studere til organist. Jeg føler veldig sterkt hva jeg skal gjøre, og har erfart at det alltid er bra å følge det. Det lever jeg etter. Kanskje er dette noe av det samme som Gud er for andre. Noen kaller det Gud, andre kaller det noe annet. Jeg tror vi alle har noen som følger oss, vi kaller det bare forskjellige ting, smiler Sunniva.

Hun er glad for at de kan døpe Michael i Nidarosdomen.

– Det blir spesielt. Jeg valgte det mye på grunn av faren hans. Han, som er fra New Zealand, har jo nesten ikke vært inne i noen kirke før. Han var med da guttene sang med guttekoret, og han ble fascinert. Jeg synes det er fint å vise både ham og familien denne tradisjonen, selv om de ikke får være med. Broren min skal filme dåpen, så de får se dåpen på video, forteller hun.

Hun opplever at det er en spesiell energi i Nidarosdomen. Hun synes det er godt å komme inn her.

– Her har det jo skjedd veldig mye opp gjennom. Jeg kjenner på ærbødighet, at noe er litt større enn meg selv, sier Sunniva.

– Kjenner på en høytid

Hun er helt sikker på at hun blir rørt under dåpen.

– Jeg kjenner på en høytid, og et slags åndelig nærvær.

Under selv dåpen vil ni fra den nærmeste familien være til stede. Blant dem er en av fadderne. De andre bor i Bergen, Oslo og på New Zealand.

Da dåpen ble planlagt, begrenset smittevernreglene seg til 10 personer i gudstjenester. Selv om det i etterkant er åpnet opp for flere, blir de ikke flere.

Hun valgte enkeltdåp i Kapittelhuset, og ser for seg at det blir fint.

– Jeg orker ikke de lange dåpsgudstjenestene med alle «versene» og salmene som aldri tar slutt, samtidig som ungene skriker, smiler Sunniva.

– Det gir en ro å være i kirka

Hun meldte seg inn i kirka som voksen, følte at det var mer riktig for meg.

Hun har vært en god del i Nidarosdomen, ikke minst ved julaftengudstjenester og andre spesielle anledninger.

– Det gir en ro å være her i kirka, sier Sunniva.

– Jeg gleder meg til dåpen, men har egentlig ikke tenkt så mye på det. Det har jo vært så mye styr i år at jeg visste ikke om jeg orket. Men, så tenkte jeg at dette blir jo helt rolig. Nå ordner vi bare noe fingermat og setter frem hjemme til oss selv, smiler hun.