I august tok han avskjed med Nidarosdomen for å innta en av de viktigste kirkemusiker-stillingene i Tyskland. I en kirke som er en av Tysklands største turist-attraksjoner.

– Noen av mine tyske kirkemusiker-kollegaer har spurt meg hvorfor jeg i all verden ville forlate Nidarosdomen. Mange av dem drømmer om å få spille på Steinmeyerorgelet og Wagnerorgelet, smiler Draagen.

– Hva svarer du da?

– At det er noe annet å bo i Trondheim, enn å spille en konsert midt på sommeren og det ennå er lyst når du kommer ut fra kirka. Jeg er jo vokst opp på Nordmøre, men har bodd det meste av mitt liv i Oslo og er vant til klimaet der. At vintrene er så lange og kalde her i Trondheim, har vært slitsomt. Jeg merker allerede at det er varmere i Hamburg, smiler Draagen.

Kalde, mørke vinternetter

Og det har ikke vært få kalde, mørke vinternetter Draagen har øvd mutters alene i katedralen, det må til som domkantor i Nidarosdomen. Har det alltid vært en glede?

– Jeg har alltid gledet meg til å spille på orglene i Nidarosdomen. Samtidig har også en god del timer gått med til å holde orglene ved like, og stemme dem. Dette krevende arbeidet er ganske skjult for folk. Jeg gjør det både fordi jeg ikke orker å spille på et ustemt orgel, men også fordi at det skal komme de som hører på til gode. Å høre på et ustemt orgel, er jo ikke noe morsomt, peker Draagen på.

Her har både selvdisiplin og faglig stolthet over at alt skal være i orden vært viktig for ham.

– Det er ikke det jeg har mest lyst til når jeg kommer inn i kirken. Jeg har jo mest lyst til å spille. Men, når temperaturen i kirka skifter, må orgelet stemmes på nytt. Da har det ofte blitt sene kvelder og om natten – når folk tror at du ligger hjemme og sover, så driver du med orgelvedlikehold, time etter time, sier Draagen.

Han kommer heller ikke unna orgelstemming i sin nye jobb i Hamburg.

– Men, her har ikke orgelet så mange rørstemmer som Steimeyerorgelet har, så det vil ikke ta så mye av tiden min. Dessuten er vi to som deler på å stemme. Jeg vil nok måtte stemme fjernverket i tårnet, men til dit er det heldigvis heis, smiler Draagen.

Fotball eller musikk

Da han vokste opp i Batnfjorden var det to fritidsaktiviteter barn og unge deltok på. Fotball eller musikk. Unge Magne valgte musikk. Hjemme stod det er orgel han kunne spille på. Etter hvert ble han litt tilfeldig introdusert for kirkeorgel.

– Etter at jeg fikk prøve det, har jeg aldri sluttet. Allerede fra starten ble jeg fascinert av størrelsen på instrumentet. Samtidig var det noe med høytidsstemningen i kirka, forteller han.

12 år gammel fikk han av musikklæreren egen nøkkel til kirken hjemme i Batnfjorden, slik at han kunne øve når han ville.

– At kirken gir ungdom som vil spille orgel tilgang til kirkerommet, er veldig viktig – da som nå. Vi trenger flere kirkemusikere, understreker Draagen.

Troslivet skjøt fart

Han vokste opp i ei bygd der bedehuset var et naturlig samlingssted. Like naturlig var det å gå til søndagsskole. Da han begynte ved Musikkhøgskolen i Oslo, og fikk se kirkemusikktjenesten fra en annen side enn bare orgelspillerens, skjøt troslivet litt fart.

– Ikke minst liturgien og den høytidelige rammen rundt gudstjenesten bidro til det. Orgelspillet ble satt inn i en sammenheng. Troen fikk et større rom enn den hadde under den pietistiske vestlandskristendommen, forteller Draagen.

Årene ved Musikkhøgskolen forsterket opplevelsen av å tilhøre en kristen kultur, noe som bare har blitt enda sterkere i årene som kirkemusiker.

– Som kirkemusiker står jeg ikke på en scene hvor folk skal klappe for meg. Musikken i en gudstjeneste måles ikke etter samme kriterier som i et konserthus, den er ikke underholdning. Som organist binder jeg de mange elementene i en gudstjenestene sammen, sørge for gode overganger i et rom hvor folk gjerne har alle sansene ute. Jeg står i en tjeneste som skal peke forbi meg selv og på en annen dimensjon, på Gud. Det er fantastisk!

Han opplever også at orgelmusikk har noe mediativt med seg.

– Folk kan la tankene fly, eller de kan be med den. Og det er jo også kirkens anliggende, at den skal lede folk til Gud. Musikk er også estetikk. Folk søker estetikken og kunsten, den kan være en styrke for troen. Vi trenger ikke alltid så mange ord. Som en del av alt det vakre i en kirke, kan musikken ha ledet flere til Gud enn det «tordenprekener» har gjort, smiler Draagen.

Ved siden av Bachs sønn

Han har en wow-følelse når han går den knappe to minutter lange turen til sin nye jobb i Hamburg, til kirken som er den største barokk-kirken i Nord-Tyskland.

– Denne stillingen er jo en av de viktigste innen kirkemusikk i Tyskland. Oppmerksomheten var stor rundt at en nordmann fikk den. For meg er det noe eventyrlig over det, sier Draagen.

– Når jeg i tillegg ikke har familie eller barn å ta hensyn til, er det jo også enklere å prøve noe nytt, legger han til.

Han opplever å være enda tettere på den europeiske musikktradisjonen her, også når han øver.

– Jeg øver i kjelleren. Der ligger Bachs sønn, som også var organist her, begravd like ved orgelet. At både Bachs sønn, Carl Phillip Emmanuel og også Georg Phillip Telemann har vært her før meg, gir meg en følelse av å stå i stor, levende og ubrutt tradisjon, sier Draagen.

I tillegg har han et større tilfang av profesjonelle musikere å samarbeide med. At de vil ta den store kirkemusikken inn i gudstjenestene, med for eksempel Bach-kantater, er en tradisjon han med glede nå er en del av.

En slitestyrke

I Nidarosdomen har han ofte følt seg liten, men på en god måte.

– Jeg tenker på alle de som har gått her før meg. Ikke bare de som har spilt orgel, men også de som har brukt rommet på ulike måter, sier Draagen.

Som kirkemusiker i Nidarosdomen har han hatt stort fokus på gudstjenestene.

– Jeg har ønsket å sette Nidarosdomen inn i en større sammenheng. At vi ikke bare er kirke på dette ene stedet, men at vi er en del av et verdensomspennende fellesskap. Denne verdensvide kirken og tradisjonen vi sammen forvalter, er den kirken jeg føler jeg er medlem av og har lojalitet til.

– Men opplever du at det er noe som truer denne tradisjonen?

– Tradisjon handler ikke bare om at vi skal gjøre ting bare fordi det er alltid er gjort sånn. Men, når du leser om hvordan det har utviklet seg gjennom årene, ser du at det er en slitestyrke i det. At det har holdt i alle de år, det er en grunn til det.

Erfare at det er fint

Draagen har brukt mye tid på å lese teologien på hvorfor gudstjenestene «har blitt som de er blitt». Det er ikke det samme som at han mener at alle må gjøre dette for å få utbytte av en gudstjeneste.

– Nei, folk kan oppleve gudstjenester intuitivt. Du trenger ikke å forstå alt i en gudstjeneste. Du kan erfare at det er fint, for eksempel.

Men, han viker ikke fra at det som presenteres i en gudstjeneste må være jordet i en kunnskap om det gamle, også når det tenkes nytt.

– Det nye kan godt stå seg godt sammen med det gamle, men tradisjonen må være, ett referansepunkt, mener Draagen.

– I løpet av dine ni år i Nidarosdomen har du holdt denne fanen høyt?

– Ja, og det var også noe jeg pekte på i intervjuene før jeg ble ansatt. Samtidig har jeg blitt styrket i troen på dette, nettopp fordi jeg har sett kvaliteten og styrken som ligger i Nidarosdomen. Jeg har tenkt at denne kirken fortjener nettopp dette. Også ute i verden er det en høy bevissthet om at dette er et viktig sted. Derfor er det viktig at vi setter oss de samme kvalitetskravene som tilsvarende kirker gjør, for å møte også de forventningene.

Andre får glede av det

Magne Draagen var med i prosessen med å få på plass det nye Steinmeyerorgelet til Nidarosdomen. Han har brukt mange timer både på det, og på Wagnerorgelet – i gudstjenester, på konserter og til CD-innspillinger.

– Er det ikke trist å forlate et instrument du har arbeidet med fra starten av, og kan til fingerspissene?

– Jo, men det er fine instrumenter der jeg er nå også. Så synes jeg det er fint å tenke på at nå får andre flinke folk glede av orglene i Nidarosdomen.

Et av Draagens ønsker er at enda flere skal få øynene opp for orgelmusikken.

– Ja, orgel er jo et instrument ikke alle har et forhold til, men det betyr ikke at vi skal spille piano i stedet, billedgjør han.

– Da må vi legge hodene i bløtt og finne ut hvordan vi skal kommunisere dette ut, slik at flere skjønner hvilken rikdom det ligger i det, mener Draagen.

Glad for å ha lyktes med

I løpet av de ni årene i Nidarosdomen er det fire ting han er spesielt glad for å ha lyktes med.

– Å bygge opp et publikum som ønsker å høre på orgelmusikk gjennom serien «I begynnelsen av orgelet», at Nidarosdomen gir fra seg lyd hvert kvarter gjennom klokkespillet, at Trondheim Vokalensemble ble etablert og har fått en viktig rolle i gudstjenestelivet ved høytider og andre anledninger, og å være med på å «elte» gudstjenestereformen slik at gudstjenesteordningen i Nidarosdomen ligger tett opp til internasjonal standard og praksis, sier Draagen.

– Hva vil du si til trondhjemmere som er nysgjerrig på orgelmusikken i Nidarosdomen, men som kanskje opplever at terskelen er litt høy?

– At de fleste som har hørt en spektakulær orgelkonsert i Nidarosdomen, sjelden har angret på det. Jeg har fått mange tilbakemeldinger fra folk at de ikke ante at det kunne komme så mange forskjellige lyder ut fra et orgel. I den «maskina» gjemmer det seg så mange spennende muligheter. Kanskje er det også spennende å utforske nettopp det vi ikke kjenner så godt fra før, det være seg mat, kultur – eller orgel, smiler Magne Draagen.