Allerede som 23-åring er hun altså kommet gjennom nåløyet og synger nå med Det Norske Solistkor, et av Europas ledende kammerkor. Snart kan du høre henne i Nidarosdomen. Ved inngangen til påsken, 8. og 9. april, er hun en av solistene når 75-årsjubilanten Nidarosdomens Oratoriekor fremfører Johannespasjonen, Johan Sebastian Bachs tolkning av Jesu lidelse, korsfestelse og død.

I Nidarosdomens oratoriekor synger mamma Tone Fegran. Derfor ble Frøydis spesielt glad for å bli spurt om å være solist under konserten. Mor og datter har både gjennom Frøydis sin tid i Nidarosdomens jentekor, og også nå, stadige samtaler om musikk.

– Jeg ringer gjerne mamma når det er noe jeg synes er vanskelig, smiler hun.

Nå gleder hun seg ekstremt mye til igjen å synge i Nidarosdomen. Hun har tidliger fremført Johannespasjonen med Orkester Nord, men å delta med «eget navn» i solistrekka fyller henne med ærefrykt.

– Verket er kjempekult, krevende og med mange overraskelser. Jeg gleder meg til å høre oratoriekoret som mamma synger i, og orkesteret Oslo 415 klinge i det store Nidarosdomen-rommet.

– Hvilke overraskelser byr verket på?

– Melodiske partier kan være like, men plutselig tar det en annen vei, til noe nytt! Johannespasjonen, den bibelske fortellingen om Jesu lidelse og død, er en sterk fortelling.

Hun husker fra tidligere fremføringer at publikum nærmest «holder pusten» under spesielle øyeblikk under konserten.

– Merker at jeg er ung

Etter et år på folkehøyskole i Arvika i Sverige, flyttet hun i 2019 til Oslo. Her studerer hun til en bachelor i utøvende klassisk sang ved Musikkhøgskolen. Men, for Trondheim og Nidarosdomen banker hjertet ekstra sterkt.

Etter nyttår i 2022 ble hun altså håndplukket som fast sanger i det ettertraktede ensemblet Det Norske Solistkor.

– Hvordan er det?

– Jeg merker at jeg er ung, og vet at det er mye jeg ikke kan ennå. Det er hele tiden noe å lære underveis og blir det aldri kjedelig, smiler hun.

Samtidig vet hun at det er en forventning om at hun skal kunne det musikalske og møte godt forberedt.

– Da er jeg også friere i møtet med det kunstneriske, sier Frøydis.

– Er det en fordel å ikke å hemninger?

– Ja, kanskje for å kunne slippe meg fri i det musikalske. Men, at jeg for eksempel er trygg på notematerialet, gjør også at jeg kan slippe meg fri, smiler hun.

Frøydis er fra en musikalsk familie, og startet tidlig med musikk. Pappaen var musiker. De to eldre brødrene spilte cello, fiolin, tromme og i korps, og Frøydis fulgte etter. I tillegg startet hun som aspirant i Nidarosdomens jentekor under ledelse av Randi Lundemo. Frøydis var inspirert av at mamma sang i Nidarosdomens oratoriekor.

– Jeg husker jeg synes det var så gøy med noter, forteller hun.

– Sang så mye

I ni år sang hun i jentekoret. Da hun begynte på videregående og musikklinja, måtte hun velge instrument, men var usikker.

– Jeg hadde jo spilt både fiolin og fløyte, men ingen av dem føltes helt riktig å velge, forteller hun.

Hun valgte sang.

Tiden med jentekoret satt og sitter ennå dypt.

– Her opplevde jeg så mye! Synge med ulike orkestre, solister, innspillinger, reiser. Sang var så gøy!

Solosang hadde hun ikke hatt timer i før hun kom til musikklinja ved Trondheim katedralskole. Der fikk hun Randi Lundemo, også tidligere aspirantleder for jentekoret, som sanglærer.

– Hun tok vare på meg, laget en atmosfære hvor det var rom for å gjøre feil. Hun viste en ekstrem glede når jeg tok vanskelige utfordringer, og roste meg for hvor fint det var. Det ga meg en enorm mestringsfølelse, forteller hun.

Respekt for rommet

Med mamma i oratoriekoret og hun selv i jentekoret, fikk Frøydis et tett forhold til Nidarosdomen.

– Klangen i rommet er sjelden vare. Jeg fikk fort respekt da jeg som lita jente skulle synge i den svære kirka. Den respekten har jeg fortsatt, selv om jeg har sunget der utallige ganger. Alltid når jeg skal synge der, føles det som det er spesielt viktig, sier hun.

Når hun tenker tilbake på tiden med jentekoret, går tankene gjerne til selve krypten, kjelleren under kirka.

– Her hadde vi et lite kjøkken, det var ellers ganske trangt, det var faktisk litt vanskelig å komme seg inn der og det føltes ikke ut som en katedral!

– Du er ung selv. Tenker du at Johannespasjonen er en konsert for ungdom?

– Ja, selv om sikkert mange opplever dørstokkmila med tanke på å gå på en klassisk konsert, vil de nok få en mektig opplevelse med kor og orkester, hvis de tar steget. Og, ikke minst får de fortalt «påskehistorien», og det er jo alltid interessant, smiler hun.

I tillegg får de sett og hørt instrumenter de kanskje aldri har sett før, peker hun på. Det prisvinnende barokk-orkesteret Oslo 415 spiller under konserten, og det på instrumenter fra den aktuelle tiden. Å ha sangen som jobb, føles som å ha en ekstremt gøy hobby. Hun føler seg heldig.

– Ja, det er krevende, men jeg får så mye igjen.

Applaus for jobben

Noen ord fra dirigent Anita Brevik i jentekoret har brent seg fast.

Hun ba oss huske at det ikke er alle jobber der du har publikum som hører på, og hvor du får applaus etterpå. Ja, det er et privilegium, slår hun fast.

Noen ganger er det også ensomt, da hun må bruke mye tid på egenøving.

– Men, når du møter igjen de andre i koret, setter du også pris på at de har øvd på egenhånd.

– Alt annet enn kjedelig

Frøydis peker på at klassisk musikk er et ekstremt vidt begrep.

– Den kan være skrevet i går, i morgen, eller for mange hundre år siden. Alltid er det noe nytt å oppdage. Du kan høre på den, nyte den på så mange forskjellige måter. Noen tror kanskje at den er for en liten gruppe, men vi har den jo rundt oss hele tiden. Den brukes i film og reklame. Du trenger ikke alltid å oppsøke den. Og den er alt annet enn kjedelig!