Pekka Stokke er en norsk lyskunstner og visuell kunstner som jobber med persepsjon og sanser og hvordan arbeid med lys og skygge former den fysiske virkeligheten og våre måter å lese verden på.

For ham som lyskunstner er også mørket av stor betydning.

– Det blir ikke så spennende uten skygge eller kontraster, sier Pekka.

Nå har Nidaros domkor og organist Petra Bjørkhaug invitert Stokke til konserten «Koret og lyskunstneren» nettopp for å uttrykke musikken også visuelt. For hvordan kan musikk uttrykkes visuelt? En opplevelse av det får publikum på konserten lørdag 8. oktober kl. 19.00.

Fornemmelser av lys og mørke

I sin omtale av konserten peker domkoret på at for mange er musikk ikke bare noe vi lytter til, det er også visuelt. Når vi hører musikk, ser vi for oss bilder, farger, fornemmelser av lys og mørke. På samme måte vil omgivelsene våre og de visuelle inntrykk som omgir oss påvirke måten vi lytter på.

Programmet spenner fra den tradisjonelle kirkemusikken som har vært sunget i katedraler gjennom århundrer, og til nyere musikk som gjenspeiler mennesket i samtiden. Det blir musikk av Thomas Tallis, Gustav Mahler, Judith Weir og urfremføring av stykket «I snart tusen år har mennesker kommet til Nidarosdomen med sine liv, sine lengsler og sine håp» av Karen Haugom Olsen.

Pekka Stokke driver «ljos AS», som presenteres slik på deres nettsider: Et laboratorium for eksperimentell lysdesign og utforskning av lyskunst, for scene, arkitektur og kunstinstallsjoner. Skygger, refleks, materialer, farger, intensitet, variasjon over tid, overflate, refraksjon, fysiske omgivelser, naturlige elementer og naturlig lys er nøkkelord for lysets evne til å avsløre, skjule, transformere eller forsterke steder og rom.

Og videre:

Lys er arkitektur, eller «darkitecture» som Stokke har kalt. Med et bredt felt av medskyldige og medarbeidere designer, bygger og programmerer ljos AS levende skulpturer og installasjoner ved bruk av lys i naturlig eller kunstig form, med det materiale og formspråk som måtte passe prosjektet best.

Hvordan er det så å gjøre dette inne i Nidarosdomen?

– Domen er et rom med en arkitektur som har veldig omfattende personlig spirituell betydning for mange, og i tillegg sterkt forbudet med byens identitet. Den har mange modaliteter, og man må jo nærme den seg med en viss respekt, sier Pekka Stokke.

Lytte til rommet i mørke

– Vi har sittet endel med lyset av, helt i mørke, det er en kvalitet å sitte der og lytte til rommet også, påpeker han.

Med det nye lysanlegget har det også ifølge Stokke blitt lettere både å la lyset omfatte hele kirka, men også avgrensede, fortelle flere historier.

– Anlegget er godt tenkt ut, det er toppfolk på både lysdesign og systemdesign som har vært i aksjon, understreker Stokke.

Han ser frem til å hjelpe koret med å få brukt rommet på en annen måte enn til vanlig og leke seg med lys og stemninger.

– Ja, det er artig å se hva som kan gjøres, sier han.

Før konserten har han brukt mange timer i kirka til forberedelser, på et veldig bra oppsatt system.

– Nå er de nesten sånn at en kan dra ned og plugge seg inn, og leke med alle mulighetene som finnes, sier Pekka.

For ham som lyskunstner er mørket av stor betydning.

– Det blir ikke så spennende uten skygge eller kontraster, sier Pekka.

De fleste konsertlokaler er jo i utgangspunktet en svart boks, peker han på, men med Domen har han en helt annen scene å arbeide med.

– Den er kompleks og fantastisk, et estetisk rikt bygg med masse mening og betydning. Rommet er ikke et rent lerret du kan klatte på, sier Stokke. Den eneste måten å lage mening på er ifølge ham å ta utgangspunkt i mørket.

– Løfte opp, dempe, sier han.

Store sammenvevde klanger

I konserten ønsker han å snu litt om på publikums opplevelse. Han synes ikke det er noe poeng forholde seg til de mange konvensjonene om hvordan en scene eller en katedral skal lyssettes, så lenge det er en bevisst handling med riktig motivasjon, understreker han.

– For folk som kommer inn i Nidarosdomen, har rommet gjerne en definert betydning, og det har jeg med meg, sier Stokke.

Organist Petra Bjørkhaug deltar på konserten med orgelimprovisasjoner. Med utgangspunkt i at korsang og orgelimprovisasjon har ulike egenskaper, arbeider Stokke med lyset for å finne et uttrykk å bruke for dem begge.

– Kormusikken har store klanger, sammenvevd, mens orgelimprovisasjonen er enda mer kompleks, hurtig, dominerende og kanskje «brutal», peker Stokke på.

Han vil bruke rommet for å få en dramaturgisk overbygning på konserten.

– Jeg kommer ikke til å pumpe mest mulig ut av lysanlegget. Noen ganger skal du bruke alle kanonene, fordi det er riktig, men det er det ikke for alle anledninger, sier Stokke.

Han vil porsjonere ut virkemidlene i lysanlegget for å gi publikum en meningsfull opplevelse. Bruken av skygger vil være et av hans overordnede prinsipper.

– Skygger lager dybde og tekstur. Hvilke skygger kan skape meningsbærende opplevelser i rommet?

Han inspireres gjerne av de klare, enkle temaene som går igjen i det klassiske religiøse landskapet, lyset, mørket, frelsen, transformasjonen.

– Musikken er jo laget for kirken, og henger sammen med arkitekturen. Og det er nettopp det jeg tenker mest på når jeg arbeider med lyset i denne konserten, sier Pekka Stokke.