– Vanvittig grensesprengende

Verden vi lever i akkurat nå vil være med som et bakteppe for prekenen. Å lukke døra til krigens redsler julaften blir for Marie feil.

– Samtidig er der vår oppgave å forkynne hva det det betyr at Jesus ble født, i dag, for deg og meg. Vi feirer ikke bare det lille barnet, men også han som vokste opp, ble korsfestet og stod opp, ja, hele Jesus liv. Vi feirer inkarnasjonen, at Gud ble menneske. Det er jo vanvittig grensesprengende!

For å finne ordene, prøver hun å lytte både innover i seg selv, ut til verden og til Gud.

– Hvordan forklarer du at du tror på noe så vanvittig grensesprengende?

– Å forklare det med ord er veldig vanskelig. For meg er tro tillit. Jeg har tillit til at det som står i Bibelen om Jesus er sant, ord som ønsker å fortelle oss at det finnes en skaperkraft bak alt. Ja, det er et mysterium. Samtidig tenker jeg at det er vårt håp på dypeste plan. Hvem andre enn han kan få fiender til å bli brødre? Guds tilgivelse og forsoningsperspektiv er kilden til håp og liv inn i en verden preget av krig, uro og ondskap.

Et øre oppover til Gud

Noen kommer i forbindelse med sorg, at de har mistet noen og at livet er krevende på en annen måte nå enn før.

– Andre kommer med psykiske belastninger de kunne gått til en terapeut med, men velger å komme til en prest eller diakon i stedet. Selv om jeg er utdannet terapeut, skal ikke jeg utøve terapi i sjelesorgrommet. Hvis jeg tenker at den som kommer har behov for behandling er det min utfordring å si det, samtidig som jeg ikke avviser den andre. Noen kan ha nytte av begge typer rom.

– Du har et øre oppover til Gud?

– Ja, jeg prøver i alle fall å lytte til Guds hjerte for den andre. Som sjelesørger prøver du alltid å lytte til hva Gud hører og ser i møte med akkurat dette mennesker. Men, det trenger ikke handle om Gud og tro for at det skal være sjelesorg, Mange kommer med helt andre ting, forteller hun.

I sjelesorgen kalles de som får sjelesorg konfident.

– Hvis konfidenten har en tro, spiller jeg på den der det er konstruktivt. Men, det er viktig å la han eller hun tegne kartet og komme frem med sitt.

Noen ganger kommer det noen som ikke vet hva de trenger. Da må vi finne det ut sammen, smiler Marie.

– At du er prest, gir det folk en ekstra trygghet?

– Jeg tror det betyr mye for mange at vi har taushetsplikt. Prester har ikke lov til å bryte den med mindre noen står i fare for å skade seg selv eller andre. Da er vi forpliktet til å si fra. Vi setter ingen diagnoser, fører ingen journal. Det gjør rommet annerledes enn om du går i terapi, sier Marie.

– Det er kanskje ikke alle som vet at de kan henvende seg til kirka for å få snakke med noen om livet. De aller fleste møter kirka i forbindelse med kirkelige seremonier som dåp, bryllup og begravelser.

– Ja, det er jo heller ikke så synlig nettopp fordi det er et privat rom med taushetsplikt.

Kirkas kroppspråk

Prestehverdagen består av mange tjenester, og det er ikke alltid så lett å finne tid for disse samtalene. Men Marie prøver å rydde tid, fordi hun synes det er en så viktig del av prestejobben.

– Det er en viktig del av kirkas kroppsspråk at vi gir tid og mulighet til dette, mener Marie.

Gjennom sjelesorgen får hun et innblikk i hva folk er opptatt av, hva de synes er krevende.

– Det er livet, vi er bare mennesker alle sammen.

– Du sitter i et lite samtalerom den ene dagen med den ene personen, og står foran en fullsatt Nidarosdomen den andre? Hvordan er det? Tar du med deg noe fra det lille rommet til det store?

– Samtalene jeg har med den ene, er bare inne i meg, men med meg på den måten at jeg har med meg hva livet er for folk. Samtalene er jo med meg i min klangbunn og erfaring, som jeg også har med meg når jeg skal snakke foran de mange inne i Nidarosdomen.

– Er det enkelt å holde på nærheten i det store rommet Nidarosdomen?

– Jeg prøver å være nær i det som kan virke veldig voldsomt. Samtidig føler jeg ikke at det er så voldsomt, men at gulvet gir oss en velkomst der vi møtes på like fot, selv om jeg har en annen rolle når jeg er liturg og forkynner. Det føles intimt også på et vis. Ja, det er voldsomt og høyt under taket, men samtidig nært, smiler Marie.

Å være nær og troverdig er viktige mål, som menneske og prest.

– Ja, det har jeg alltid med meg som et ønske.

Vokst opp med julaften i Domen

Hun er vokst opp med å stå i lang kø for å komme inn i Nidarosdomen julaften for å feire jul i kirka.

– Ja, for meg er julaften veldig knyttet til Domen, og å ha en avslappet, rolig julaften hjemme etterpå. Vi har pinnekjøtt og en av våre faste desserter, smiler Marie.

Selv kjenner hun ikke på det stresset med gaver og baking hun vet mange gjør i forbindelse med jula.

– Hvordan skal vi klare å finne roen, å se frem mot gleden over Jesus fødsel?

– Vi klarer det ikke hvis vi ikke er bevisste på det. Den største gaven ble gitt til oss ved at Jesus kom til jorda. Så gir vi gaver til hverandre som en symbolsk takk og videreføring av det, men kanskje vi kunne hjelpe hverandre til å legge lista lavere, kanskje finne andre måter å gi gaver på, ikke være så materialistisk fokusert? Forenkle det litt med tanke på forbruk og miljø, og tenke på hva som berører den enkelte. Kanskje er det bare et par ullsokker som skal til? Eller å invitere hjem til en enkel middag på nyåret?

– Finnes det et bedre forbilde?

– Og finnes det et bedre forbilde enn Jesus? Jeg tror også på ham som frelser, at han levde, at han døde og stod opp igjen for å gi ethvert menneske den nærmeste tilgangen som er mulig til Gud. Det er et mysterium, men jeg tror på det, fascineres av det og berøres av det, at Gud ble menneske. I jula feirer vi Jesus-barnet, som etter hvert blir den lidende. Er det noe vi trenger mer i vår verden akkurat nå? Å se at Jesus vet hva lidelse, redsel og sorg er? Ingen av oss kan forklare eller forstå det. Men, vi kan ha tillit til at det er sant, lene oss inntil det.

– Julaften pynter vi oss, mange av oss går i kirken og mange av oss har anledning til å gå hjem for å spise god mat. Samtidig kan det ligge en sårbarhet i denne dagen?

– Ja, og kanskje blir den enda sterkere denne dagen. Forventningene er så store. Kanskje har vi familiekonstellasjoner som ikke er så lette. Mange kjenner på sårbarhet denne dagen. Selv om alt virker å være på stell, trenger ikke det å bety at alt er bra. Den sårbarheten er det viktig å ha for øye også i en fullsatt kirke, og for de som kanskje sitter alene hjemme og ser gudstjenesten på TV. Jeg håper jeg klarer å gi en følelse av fellesskap og høytid, sier Marie.

Det lille sårbare Jesus-barnet inspirerer henne til å se sårbarheten og styrken til medmenneskene hun møter, og til å behandle alle med respekt og empati etter beste evne.

– Vi er så langt unna lidelsene i Gaza, Israel og Ukraina. Jesu liv og eksempel minner oss om å verne om medmenneskene våre, både de langt borte og de nær oss. Vi må bidra med det vi kan, sier Marie Farstad.