– Å snakke om døden er vanskelig. Jeg håper å bidra til heling og trøst

– Sorgen kan være så forskjellig. For noen er den stor som havet. Den kan endre seg og gå over i nye former, sier Mari Kristine Brækken.

Søndag 3. november kl. 18.00 kan du høre Mari preke under minnegudstjeneste og kveldsmesse for heling og trøst.

– Jeg snakker med utgangspunkt i meg selv, og hvordan min tro formes i møte med evangeliet om Kristus.

– Når jeg skriver preken må jeg sette ord på troen min.

– Jeg håper at det jeg sier kan gi mening for andre.

– Noen ganger kan det være fint å ikke være alene om tankene.

Mari er diakoniarbeider. Mens de fleste av hennes prestekollegaer har sitt virke inne i Nidarosdomen, er Mari ute i byen og treffer folk der de er eller der de bor. Hun snakker mye med mange. Hun synger sammen med dem, deler måltider, drikker kaffe, har andakter og samtalegrupper.

– Møtene gir meg mye glede, smiler Mari.

En gang i måneden medvirker hun på gudstjenester i Hospitalskirka.

Nå vil Mari bli prest.

På veien dit holder hun nå sin første preken i Nidarosdomen.

Den tar utgangspunkt i en av de vakreste bibeltekstene Mari vet om.

Johannes åpenbaring om at himmelriket kommer til jorden.

Den sier at døden ikke skal være mer.

Heller ikke sorg eller smerte.

– Å si noe etter å ha lest den teksten er ikke så lett. Det blir litt som å hoppe etter Wirkola, smiler Mari.

– Døden for meg er noe skremmende og mørkt. Jeg vil mer enn noe annet gi folk en følelse av håp og glede i alt det som er mørkt og vanskelig. Da må jeg ta utgangspunkt i noe som gir mening for meg, og forhåpentligvis da også for andre, sier hun.

– Betyr bibelteksten om at himmelriket kommer til jorden noe for oss i dag?

– Kan den relateres til livet slik jeg kjenner det?

Slike spørsmål har Mari stilt seg under arbeidet med prekenen.

– Når jeg skriver preken, ser jeg alltid for meg rommet jeg skal holde den i, stemningen, folkene.

– Nå ser jeg for meg Nidarosdomen og menneskene som kommer dit.

– Samtidig tar jeg med meg erfaringene fra livet i byen utenfor, menneskene jeg møter der.

– Jeg har tre barn. Når de spør meg om døden, sier jeg de ikke skal være redde.

– At de er i Guds hender. Han slipper dem aldri.

– Jeg vil ikke at de skal vokse opp med angst for døden.

– Den tryggheten gir et godt grunnlag for å reflektere rundt temaet senere.

– Voksne har tenkt og kjent på frykt, så det er ikke alle som kjøper den.

I uka før allehelgen blir døden fort et tema i de ulike møtene hun har rundt omkring i byen. På en samtalegruppe i en av byens aldersboliger, leser hun bibelteksten om en ny himmel og en ny jord.

– Men, kan vi tro på det, spør hun.

– Jeg blir så pessimistisk på vegne av verden, det er så mye elendighet, klima og krig. Er det sånn det begynner med at den nye tid skal komme, sier en.

– Jeg håper jeg sovner stille inn. Da går det riktig bra. Tanken på at jeg skal vite at jeg skal dø om kort tid, den orker jeg ikke, sier en eldre dame.

Mari tar ord og livsvisdom med seg videre, og inn i arbeidet med prekenen.

Noen dager senere leder hun samtalegruppe i Vår Frue kirke.

Hit kommer mennesker med ulike livserfaringer.

Med en kopp kaffe som varmer får de også høre Mari lese om en ny himmel og en ny jord.

De deler tanker om angsten for å dø.

– Jeg kjenner folk som ikke frykter døden i det hele tatt. De vet at de er i Guds hender, sier en av deltakerne.

I løpet av arbeidet med prekenen og møter med mennesker gjennom uka, har det stadig oppstått nye tanker.

– Hva er for eksempel redselen for å dø? Hvordan kan jeg ha håp, og tenke at det går bra til slutt. Hvilken del av meg er det som kan tro det? Kan jeg vite det? Intellektuelt eller på et følelsesmessig nivå?

– Dette vil jeg snakke om i prekenen.

– For meg er håpet knyttet til troen på Gud.

– Vitenskapen får være med inn i min preken, men vitenskapen har en begrensing.

– Den starter et sted og stopper et sted.

– Jeg velger å tro at det finnes noe utenfor det definerte, også når det handler om døden.

– Kanskje skal vi tørre å gå inn i det mørket, for å se at det kanskje ikke er så skummelt der. I dag er døden på avstand for oss. Folk dør ikke hjemme lenger. Begravelsesbyråene steller de døde, mange har ikke sett en død person. Hvis vi snakker om ting som kan være så skremmende, er det kanskje slik at vi ikke trenger å være så redde, sier Mari.

Etter kveldsmessen er både Mari og prester til stede.

Du kan få en kopp kaffe eller te.

Ønsker du å ta en prat, har de anledning til det.

Kanskje har du lyst til å tenne et lys.

Eller bare sitte ned.

Varmt velkommen.