– Advent kommer som en velsignelse i mørketida

Domprost Kristin Moen Saxegaard liker adventstiden. Den kan også trøste.

Vi tar en prat med henne på kontoret hennes med utsikt mot Nidarosdomen noen dager før 1. søndag i advent. «Bestevenninnen» Jippi er nettopp ferdig med å lete etter siste rest i godbitposen. Når har hun lagt seg godt til rette i domprostens fang. Innimellom spretter hun opp for å se hva som skjer ute på Vestfrontplassen.

Saxegaard synes det er godt å samles rundt lysene i desember. Ikke bare fordi det er koselig, men også fordi det er viktig å gjøre gode ting sammen.

Hun bruker ikke tid på å irritere seg over kommersialiseringen av julen.

– Vi kan velge mange andre steder enn kjøpesentrene for å få med oss fine opplevelser, smiler hun.

Irriterer seg ikke

Selv prøver hun å finne de koselige butikkene hvis hun skal handle julegaver. Så går hun gjerne på kafe med venner.

Hun liker også veldig godt å gi og få kulturopplevelser.

– Jeg og søstrene mine skal på konsert eller se et teaterstykke sammen i adventstiden, i stedet for julegaver.

Hun liker julekonserter som ikke er for idylliserende, men som er enklere og med et varere innhold.

Fordi vi trenger julen

I adventstiden som ellers går også tankene hennes til vår urolige verden.

– Man kan jo tenke hvorfor vi skal feire jul når det er så mye fælt i verden. Men, det er denne verden som gjelder. Gud er i denne verden og oppfordrer oss til å gjøre noe godt med den. Jula skal ikke settes på vent fordi vi ikke er i humør til glede og fest. Tvert imot, vi skal feire jul i år fordi vi trenger den.

Advent og jul bringer frem og forsterker omtanken for andre, peker hun på.

– Vi blir litt mer oppmerksomme på å dele.

For henne kan også jula være en form for protest.

– Vi synger kanskje julesanger like mye i protest som for at alt er så vakkert. Vi insisterer for at vi vil det gode. Så lenge noen kjemper for godhet, så finnes det håp. Ved å øve oss på godhet, er vi med på å skape håp, sier Saxegaard.

– Men, selv om jeg er kristen, er jeg ikke naiv. Jeg tenker ikke at det går bra til slutt uansett, og derfor trenger vi ikke bekymre oss. Jeg har ikke en sånn tro. Men Gud er i denne verden, og derfor er det håp. Nå er vi inne i en tid der vi må lete litt ekstra etter håpet, og å være med på å insistere at det er en utfordring og en oppgave man har som menneske; å ville det gode.

I tillegg til gudstjenestelivet i Nidarosdomen, opplever hun at konsertene i adventstiden gir rom.

– De gir oss anledning til å sette oss ned og få påfyll. Ikke bare for at det er fint der og da, men også for å få trøst og oppmuntringen til å gjøre noe. Både gudstjenester og konserter kan gi meg en følelse av å bli oppløftet, av å høre det som er vakkert og sterkt. Jeg kjenner at jeg blir berørt, at det gjør noe med følelsesregisteret mitt, at det er bra.

Under konserter blir hun også gjerne berørt av tanken på at noen synger for henne.

– At de gjør det for min skyld, smiler hun.

Mange har den sterkeste kirkelige identiteten i advent og jul, peker hun på.

– Kirken er flink til å huse allmenne konserter. Det åpner opp rom også for dem som ikke er opptatt av det rent gudstjenestelige. Å komme inn i et hellig rom, er uansett en opplevelse. Sånn skal det også være. Man blir en del av det fellesskapet som er der uavhengig om det står en prest og preker der eller ikke.

Hun liker at helligheten utvides med andre uttrykk i kirkerommet under adventstiden, spesielt i Vår Frue kirke.

– Det gjør julen tilgjengelig for mange, sier Saxegaard.

I løpet av desember holder hun lysgudstjeneste 3. søndag i advent 15. desember.

– Tekstene handler om lyset som kommer til verden. «Schola Sanctae Sunnivae» kommer inn i lysprosesjon, og sangene de synger hegner også om lyset. Lyset som gir oss et modigere håp.

Om å holde på håpet

Hun ser også frem til å ha sine første julegudstjenester som domprost. Hun skal på jobb julaften og 1. juledag. Julaften overføres gudstjenesten på NRK TV.

For henne handler gudstjenestelivet i adventstiden om å holde på håpet.

– Advent er forsiktig ventetid. Vi er på vei til Betlehem. Desember kan gi oss en pilegrimsfølelse. Vi vet ikke helt hvor vi vil gå, hva vi skal. Det kan nok ligne på folks tro, på deres liv. Kanskje er det lettere for folk å kjenne seg igjen i det, enn at alt er på plass. At det er rom for vandring, og at også det er en del av troslivet.

At alt det du strever med også hører til i kirka.

– Rommet er stort, flott og mektig, men også overraskende nært. Selv om det er stort, er det kroker og utsmykninger, både fine og artige. Jeg er blitt mer kjent med detaljene og krokene, og rommet er nærmere og mer fortrolig.

Dette rommet ønsker hun å dele med flest mulig andre, både i advent-, juletiden og ellers i året.

– Nidarosdomen er en kirke for hele byen. Hit kommer mye forskjellig mennesker.

Hennes hjerte banker ekstra for barna. Derfor er hun spesielt glad for at barnealteret innvies i 5. januar, og at de med tydeliggjør at Nidarosdomen også er til for alle barn.

Første søndag i advent henges lysene opp hjemme hos Kristin og Jippi. Siste søndag i advent pynter de til jul. Gjennom hele adventstiden får hun besøk. Hun og venninner fra Hønefoss skal på Nidarosdomen Guttekors konsert «Vi synger julen inn», og med en av døtrene på Nidarosdomen jentekors konsert «Julefryd».

– Når barn synger, bringer det også med seg en skjørhet.

– Krenker vi barn, krenker vi også julens budskap

Å ha håp i en urolig verden, kan være krevende. I år preger uroen i Betlehem oss kanskje litt ekstra.

– Når vi synger om et barn i Betlehem, er det geografisk sammenlignbart. Det er jo urolig andre steder i verden også, men den uroen virker nok nærmere på oss, siden det er så tett på i vår kristne tradisjon.

Det lille, hjelpeløse, sårbare barnet er også sentralt i julebudskapet, peker hun på.

– Krenker vi barn, krenker vi også julens budskap. At Gud ble et lite barn, er ikke tilfeldig. Vi skal beskytte det lille, sårbare barnet, enten det er i vår egen familie, i lokalmiljøet eller i verden. Når vi ser barn blir utsatt, vekker det en kraft i oss: Dette tåler vi ikke.

Hun mener det er viktig å gjøre det vi kan for det gode, også å ville fred og fellesskap på tvers av samfunnslag og religioner i vår by.

– Når jeg ikke kan endre den store verden, er det viktig å finne hvor jeg kan bidra med mitt. At vi tar ansvar der vi er, er ikke uvesentlig. De små hverdagstingene tingene er viktige. Hvis man gjør ingenting, er man tapt. Hvis mange trekker riktig vei, gjør vi noe viktig.

Hun håper at det er naturlig for folk å gå inn i Nidarosdomen, også i det som kan være en travel desembertid.

– Nidarosdomen er et vennlig hus. Det står der for vår skyld, for at vi skal gå inn, om ikke annet for å tenne et lys.

Jippi har ventet tålmodig i fanget mens vi har pratet. Nå er hun klar for tur.

– Å ha dyr er en gave. Hun er en trofast følgesvenn, smiler Saxegaard.

– I stallen var det også dyr, legger hun til.

Mange turer sammen i lyse adventsgater blir det garantert i desember.

Vakkert, håpefullt og trøstende.