Til daglig er hun kantor i Stjørdal menighet. Fredag 24. februar spiller hun piano på fredskonserten i Nidarosdomen på dagen et år siden krigen i Ukraina brøt ut.

– Jeg har håp om fred. Vi må ha håpet om å overleve, både i hjertet og i tankene, stå sammen i den vanskelige tiden, kjenne på at sammen er vi sterke. Håp er det siste vi har, sier Kristina Lysiak.

– Støtten fra Vesten styrker også håpet vårt. At folk i Norge viser sin støtte til oss, betyr også mye. De har et stort hjerte, legger hun til.

Fra Torvet til Nidarosdomen

På fredskonserten deltar også de ukrainske sangerne, familien Yelisaveta, Iryna og Iryna Kovalenko, samt initativtaker til konserten domkantor Brita Sjöberg, korsangere fra Nidarosdomens oratoriekor og Nidaros domkor, Marianne Thorsen, fiolin, Thomas Løseth, sang og domprost Ragnhild Jepsen.

– Mange av oss føler oss maktesløse med tanke på denne krigen. Å samles i Nidarosdomen er en mulighet til sammen å uttrykke vårt sterke ønske om fred, sier Brita Sjöberg.

Hun tok i forkant kontakt med Den ukrainske foreningen i Trondheim som har en markering på Torvet kl. 17.00 samme dag.

– De synes det var fint med en fredskonsert, og at folk kan gå opp til Nidarosdomen etter markeringen på Torvet, forteller Sjöberg.

Hun ønsker at folk kan samles i Nidarosdomen denne dagen for å spille musikk og synge for fred i Ukraina. Gjennom musikken ønsker hun å uttrykke støtte til det ukrainske folk.

Sjöberg er tidligere kollega med Lysiak, og kjenner henne som en fremragende musiker.

Kristina Lysiak kom til Norge for å ta en mastergrad i orgelspill ved Musikkonservatoriet i Oslo. Hun har alltid drømt om å spille orgel. I Norge traff hun også kjærligheten, og har nå i flere år bodd i Stjørdal med mann og sønn.

Da krigen brøt ut i Ukraina 24. februar 2022, bodde moren hennes alene i en leilighet i Kyiv. Hit hadde hun flyttet bare kort tid før krigen brøt ut. Kristina ville ha henne i sikkerhet i Norge, og bare kort tid etter hentet de henne i Polen.

– Hun vet jo ikke om hjemmet hennes står, eller om det er ødelagt av krigen. Da hun forlot Kiev var hun fortsatt i sorg over moren sin som døde for en tid tilbake. Hun er også bekymret for om gravstedet til moren hennes er intakt, og om hun får komme tilbake for å ordne det slik hun ønsker, forteller Kristina.

– Trodde aldri det kom til å skje

Morens sterkeste ønske er å få komme tilbake til leiligheten sin i et fredfylt Ukraina. Begge håper de at ikke alt av bygninger og kulturhistorisk verdi ødelegges.

Selv er hun vokst opp i Uzbekistan.

– Pappa var fra Ukraina, og som 18-åring flyttet jeg til ham for å studere ved Music Academy i Kyiv, før jeg senere reiste videre til studier i Norge, forteller hun.

Hun hadde aldri trodd at Russland kom til å gå til krig mot i Ukraina.

– Jeg opplevde oss som ett folk. Jeg så ikke skillet. Jeg fikk sjokk, sier Kristina.

Da hun for et år siden så nyhetene på tv om at Russland var gått inn i Ukraina, opplevde hun det helt uvirkelig.

– Hadde noen på forhånd sagt til meg at Russland ville gjøre dette, hadde jeg avvist det som tull, og sagt at det aldri kom til å skje. Til og med da vi fikk vite at russiske soldater stod oppstilt ved grensen, trodde jeg det bare var en øvelse, legger hun til.

Da det likevel skjedde, opplevde hun det som et mareritt. Det har det vært siden.

De to første ukene var uvirkelige. På nyhetssendingene så hun hjemlandet bli bomardert. Hun klarte verken å spise. Tankene kvernet. Ikke minst tanken på moren som var alene i Ukraina. Å få henne til Norge gjorde godt, men fortsatt er både hun og morens hverdager preget av sorg over det som skjer i hjemlandet.

– Ja, det er så ekstremt, så trist, men både jeg og mamma har fortsatt håp om at det skal bli fred. Vi håper på lys. Uten håp er det ikke noe lys, sier Kristina.

De tenker også mye på dem som har mistet sine kjære, hus og hjem i krigen.

Hun er veldig glad i Ukraina.

– Ja, det er et land med et stort hjerte og gode verdier. Menneskene jeg kjenner der er så snille, forteller hun.

Selv er det fire år siden hun sist var i Ukraina. Korona-pandemien satte en stopper for planlagte reiser. Og så brøt krigen ut.

Under fredskonserten i Nidarosdomen vil hun spille musikk som gjenspeiler håpet om lyset hun og hennes familie bærer på.

– Den vil speile mange følelser, og ikke minst at det alltid finnes kjærlighet. Sammen er vi sterke, understreker hun.

– Forhåpentligvis kan musikken formidle noe av det vi synes er vanskelig å snakke om. Å samles i Nidarosdomen om dette, blir spesielt og sterkt, sier Kristina.

Nå håper hun på snarlige fredsforhandlinger.

– Selv om det, etter et år med krig, ser mørkt ut, sier Kristina Lysiak.

Men håpet bærer hun med seg.