Han så orgelet reise seg fra forfall til å bre seg ut som en vakker sommerfugl

Men det var ingen selvfølge. Mange års arbeid lå bak.

Restaureringen av Steinmeyerorgelet i Nidarosdomen startet i 2012. Forut for det lå mange års innsats for å få gjort noe med orgelet.

Bonsaksen fulgte arbeidet tett til det stod ferdig i all sin prakt i 2014. Han så det reise seg fra forfall til å bre seg ut som en vakker sommerfugl.

– At det skulle minne oss om en sommerfugl var noe vi så etter hvert som monteringen av orgelet ble gjort, smiler han.

I 2024 er det ti år siden Steinmeyerorgelet stod ferdig restaurert.

Jubileet er feiret gjennom hele året med mange konserter. Lørdag 16. november 18.00 er det igjen duket for en hyllest av «katedralens dronning» - ønskekonsert fra Steinmeyerorgelet. Da spilles musikk som publikum har ønsket seg. I tillegg kan alle ønske seg noe der og da som spilles på direkten!

– Steinmeyerorgelet er jo folkets! Understreker Bonsaksen.

Selv vil han være til stede på konserten. Lytte til det majestetiske orgelet. Et orgel han har et helt spesielt forhold til.

– Bare å kjøre på

Da Bonsaksen begynte som domkantor i Nidarosdomen i 1976, tok han fatt på «orgelsakene». De omhandlet alle de tre orglene i Nidarosdomen: Kororgelet, Steinmeyerorgelet og Wagnerorgelet. Da restaureringen av Wagnerorgelet var ferdig i 1994, stod Steinmeyerorgelet for tur.

– Da var det bare å kjøre på, smiler Bonsaksen.

Det skulle bli mange år med hardt arbeid, oppturer, nedturer og som endte med en gedigen opptur i 2014:

Et majestetisk orgel med nærmere 10.000 piper stilt opp som en mektig ramme for rosevinduet.
Foto: Dino Makridis

Før restaureringen opplevde de som spilte på Steinmeyerorgelet at det aldri var helt til å stole på. Tekniske feil dukket stadig opp.

– Forfallet eskalerte i løpet av de 35 årene jeg var domorganist og hadde Steinmeyerorgelet som mitt viktigste «arbeidsredskap», forteller Bonsaksen.

Plutselig hylte orgelet

– Til tider var det så uberegnelig at det nærmest var et sjansespill å sette i gang å spille. Man visste aldri når det oppstod «hylere» eller bare stumme toner, beskriver han i boken «Steinmeyerorgelet i Nidaros Domkirke – fra skandale til klenodium».

Nødreperasjoner måtte stadig foretas.

– Ikke minst takket være Brødrene Torkildsens orgelbyggeri på Åsen ble de mest påkrevde feil rettet, slik at orgelet overhodet kunne benyttes, beskriver Bonsaksen.

Her fraktes orgelpiper til Nidarosdomen i 1930. Foto fra boken Steinmeyerorgelet i Nidaros domkirke - fra skandale til klenodium.

Steinmeyerorgelet i Nidarosdomen var et av Europas største orgler da det stod ferdig i 1930. I 1976, da Bonsaksen startet som domkantor, hadde diskusjonen om restaurering av orgelet allerede pågått i mange år. Utfordringen var å finne en god løsning som ivaretok både arkitekturen i vest med rosevinduet og katedralorgelet, to kulturskatter bygd på samme tid.

Tilbake til 1930

Hele Bonsaksens tid i domkirken ble preget av arbeidet med orgelsakene. Han kjente godt til orgelet fra studietiden, også gjennom å spille konserter der.

Med tiden modnet ønsket om å bringe Steinmeyerorgelet tilbake til orginalkonseptet fra 1930.

Han knyttet til seg kunnskapsrike interesserte kolleger som dannet en arbeidsgruppe, senere utnevnt til fagkomite. Orgelfaglige over hele Europa ble spurt om sin mening. I 1990 reiste fagkomiteen til Orgelbau Kuhn i Sveits.

– Det ble starten på et langt og fruktbart samarbeid, forteller Bonsaksen.

Wolfgang Rehn i Orgelbau Kuhn viser prosjektleder Per Fridtjov Bonsaksen noen restaurerte piper inne i orgelet i januar 2014. (Foto: Henning Grøtt)

Kuhn ved Wofgang Rehn, leverte en utreding som beskrev en fullrestaurering av orgelet satt opp i vest, allerede i 2003. Hans forslag tok hensyn til både rosevinduet og inngangsportal fra Vestfrontplassen.

De neste årene ble strevsomme, forteller Bonsaksen. Fremdrift som stoppet opp. Motstand. Medieoppslag. Klager. Merarbeid. Uroen førte også til at Kuhns forslag ble liggende i årevis uten å få en formell avslutning.

Ga aldri opp

Men til tross for mange ulike meninger og motstand, ga Bonsaksen og fagkomiteen aldri opp.

I 2006 fastslo departementet at Steinmeyerorgelet i nasjonalhelligdommen var å anse som et menighetsorgel, forteller Bonsaken. Kirkeverge Kjell Inge Nordgård sørget for at premissene for orgelets nye oppstilling ble utredet med alle instanser som hadde noe med Nidarosdomen å gjøre.

Våren 2007 reiste Bonsaksen med flere til Tyskland for å sette seg inn i relevante aspekter ved andre bevarte Steinmeyerorgler.

Senere samme år vedtok Kirkelig fellesråd i Trondheim at orgelet skulle stilles opp i vest, i sin opprinnelige størrelse under rosevinduet. For å få det økonomiske på plass, gikk det ytterligere fem år før orgelfirma Kuhn kunne sette i gang med restaureringen.

Takket være Trondheim kommune som garanterte for hoveddelen av kostnaden på rundt 50 millioner kroner, kunne restaureringen endelig starte i 2012. Da hadde det også vært en innsamling blant Norges befolkning. Blant annet «kjøpte» mange seg en pipe og ble pipe-fadder.

Bonsaksen fulgte restaureringen av orgelet tett.

– De dyktige folkene som arbeidet med det var entusiaster. Steimeyerorgelet i Nidarosdomen var det største orgelet de hadde restaurert, forteller han.

(Bildene over er tatt av Henning Grøtt, Nidaros domkirkes restaureringsarbeider)

Orgelet var så forfallent at det måtte restaureres ned til minste detalj. Restaureringen innbefattet også nyskaping, understreker Bonsaksen. En fjerdedel av orgelpipene fra 1930 var ødelagt i brann i lagerbygningen der de var oppbevart. Nye piper måtte lages for å gjøre orgelet komplett.

I tillegg skulle de bygge en datamaskin inn i orgelet, slik at organisten skulle kunne gjøre bruk av de tusenvis av klanglige kombinasjonsmulighetene i orgelets instrumenter.

– Ja, det skulle bygges nye systemer som ikke hadde vært brukt før. Fantastisk, opplevde Bonsaksen.

En heisekran måtte til for å få dem montert.
– Å se disse svære pipene løftes opp ved hjelp av denne kranen var fantastisk.
– Ingenting kan sammenlignes med å være med på dette.
– Julaften blir ingenting i forhold, smiler Bonsaksen.
Foto: Henning Grøtt

Spesielt fascinerende synes han det var å se de store pipene ankomme katedralen.

– De største, som du ser i fronten, kom i tre deler. For å få dem inn dørene måtte det være et tett samarbeid mellom flere, forteller Bonsaksen.

Å følge dette arbeidet etter å ha stått på i så mange år med orgelsaken ble helt spesielt for domorganisten. Hver dag fulgte han med og så fagfolkene klatre inn og ut av orgelet.

– Arbeidet var et puslespill uten like, beskriver Bonsaksen.

De gamle pipene ble fraktet til Sveits for restaurering, for så å bringes tilbake til Trondheim og Nidarosdomen.

– De ble lastet i store transportbiler, forteller Bonsaksen.

Selv restaureringen av pipene var møysommelig.

Han roser også arbeidet Nidaros domkirkes restaureringsarbeider gjorde med å rive galleriet og gjøre klart til «nybygget».

Martin Baker spilte under innvielseskonserten i 2014. I 2024 var han tilbake for å feire 10 år med nysrestaurerte Steinmeyerorgelet. (Foto: Karina Lein)

Etter hvert åpenbarte Steinmeyerorgelets sommerfugl-fasade seg, bredde sine vinger ut. 18. mai 2014 kunne Per Fridtjov Bonsaksen sette seg godt til rette i Nidarosdomen og nyte innvielseskonserten med Martin Baker.

– Jeg har ikke ord for å beskrive opplevelsen!

Samtidig var hans tid som domkantor i Nidarosdomen over. I årene etter restaureringen har han fulgt med hvordan det nyrestaurerte orgelet har gledet de mange som har kommet for å høre det spilt på.

Høre «sommerfuglen» fargelegge katedralen med musikk.

Videomontasje Henning Grøtt: Se monteringen av Steinmeyerorgelet på tre minutter.

Karina Lein, kommunikasjonsrådgiver Nidaros domkirkes sokn