Solveig Birkeland smiler. Hun blir varm om hjertet av alle barna hun har møtt gjennom jobben sin i Nidarosdomen og Vår Frue kirke. I de fleste av de 30 årene her har hun vært klokker med en koordinerende funksjon for gudstjenestene. I stillingen som menighetsarbeider har hun også vært delaktig i trosopplæring og kirke-skole-samarbeidet.

I 2023 ble hun pensjonist. Nå gleder hun seg til avskjedsgaven sin 12. januar i Nidaros domkirke klokken 19.00: Foredraget «Guds fire døtre – Sanning, Fred, Rettferd og Miskunn som rettesnor for å vera medmenneske i eit statssamfunn» av Jørn Øyrehagen Sunde, professor i rettshistorie ved Offentlig rett i Oslo. Det er gratis inngang og åpent for alle. Les mer om det til slutt i denne artikkelen.

Solveig har alltid båret barna med seg i hjertet. Da hun var fem år skjedde det noe i barnehagen som gjorde at hun bestemte seg for å bli førskolelærer.

– Ute regnet det. Vi var inne. Noen gutter holdt meg mot min vilje ned på gulvet. Der lå jeg på ryggen mens de tråkket over hele kroppen og ansiktet mitt og sang «det regner ute, men det gjør ingenting, for vi går på Solveien». Der nede på gulvet med guttene tråkkende over meg, knøt jeg hendene sammen og bestemte meg. Når jeg ble voksen, skulle jeg jobbe i barnehage. Der skulle ingen barn få tråkke på andre barn!

En nordstjerne å navigere etter

Solveig holdt fast på løftet til seg selv.

– Jeg var veldig stolt og mente dette var verdens viktigste yrke, og ble veldig overrasket over at andre ikke så det på samme måten. Da jeg i familieselskaper entusiastisk fortalte at jeg studerte til å bli førskolelærer, begynte de til min store overraskelse å snakke om noe annet. Selv kunne jeg jo ikke forestille meg noe viktigere enn å oppdra barn, forteller Solveig.

En av lærerne på førskolelærer-utdanningen, Liv Kari Tønnesen, ble veldig viktig for henne. Hun ba dem våge å bruke de store ordene om den pedagogikken de trodde på, ha en nordstjerne å navigere etter, slik som sjømennene brukte for å stake ut retningen.

Nordstjernen har lyst vei for Solveig i hele hennes yrkesliv.

Etter fullført utdanning, jobbet hun i to år ved en drabantbybarnehage i Oslo før ferden gikk videre til Fosen folkehøgskoles barnehage.

– Som eneste ansatt hadde jeg en fantastisk frihet. Nå hadde jeg virkelig mulighet til å reflektere over min nordstjerne! Men, jeg måtte ta i bruk et helt stjernebilde, da det var umulig å begrense seg til ett ord for hva jeg ønsket å dele med barna.

Det ble fem ord: Arbeid, kunst, natur, demokrati og omsorg.

Arbeid. – Barna skulle få lov til å ta del i reelle arbeidsprosesser. Jeg så selv hvordan de vokste med å få arbeidsoppgaver.

Kunst. – Kunsten fremmer fantasi, slik at de for eksempel lettere kunne sette seg inn i andres situasjon.

Natur. – Med nærhet til naturen erfarte de samspill med planter, dyr, egne og andres bevegelser.

Demokrati. – Barna fikk praktisere prosessen med å lytte til hverandre og avslutte med avstemming.

Omsorg. – At barna også fikk gi omsorg, var viktig for meg. En dag var jeg syk. Jeg hadde ingen vikar, og måtte be barna være rolige. Mens jeg lå på en av benkene der, merket jeg at det kom et barn stille bort til meg. Vi hadde karet ull, og han la ulldotter nedover på kroppen min. Det er omsorg det!

Etter seks år i barnehagen, hadde hun ikke plass i sjelen til flere avskjeder med folkehøyskolelever. Spørsmålet var hva nå? Hvor ville hun bo? Etter å ha snurret globusen og pilen stoppet på Trondheim, ropte hun et hurra! Det var akkurat der hun ønsket å bo!

– Kanskje jeg skulle studere videre? Hva lurte jeg på? Jo, på hva kirka mi tror om hva som skjer med oss etter døden? Jeg hadde merket at prestene ble svømmende i blikket når jeg spurte om dette, forteller Solveig.

Hun studerte kristendomkunnskap grunnfag og mellomfag.

– Jeg fikk ikke noe svar på spørsmålet, men mye ny kunnskap!

Så studerte hun pedagogisk veiledning, og tok videre hovedfag i førskolepedagogikk. Hovedoppgaven het «Hva sier kunstnerne?»

– Hovedspørsmålet var hva pedagoger kunne lære av forfattere og teaterkunstnere som henvendte seg til barn, forteller Solveig.

Elsker vanskelige spørsmål

I 1991 ble hun leder for seksårstilbudet ved Ila skole.

– Seksåringen har levd lenge nok til å beherske dagliglivet. Samtidig har de levd så kort at de stiller de geniale spørsmålene – om verdensrommet for eksempel. De spør og spør, og jeg elsker vanskelige spørsmål, smiler Solveig.

Hun glemmer aldri hvor opptatt seksåringene ved Ila skole ble av fredsprisvinner Aung San Suu Kyi.

– De sendte «oppmuntringstegninger» til henne som var innestengt i huset sitt. En gutt tegnet et frukttre nær vinduet slik at hun kunne strekke hånden ut og få tak i frukt. Han var bekymret for at hun ikke fikk mat, forteller Solveig.

I dag er barna voksne. Det hender at hun treffer dem tilfeldig i byen. At de da, så mange år etterpå, snakker om Aung San Suu Kyi, gjør henne ekstra varm om hjertet.

Etter at hun kom til Trondheim i 1986 tok hun på seg oppgaver i domkirka.

– Jeg tok kontakt med prestene og sa jeg ønsket å hjelpe til som frivillig. Etter hvert ble det også betalte oppgaver.

Da hun kunne leve av jobben hun gjorde i kirka, sa hun opp stillingen ved Ila skole.

– Å arbeide her har vært fantastisk, både med de gode kollegaene og ikke minst å få ha dette kirkerommet som arbeidsplass!

Med mål om at alle skulle smile

Som medansvarlig for trosopplæring og kirke-skole-samarbeid, har hun besøkt Kalvskinnet og Singsaker skole, og tatt imot elevene i Vår Frue kirke og Nidarosdomen. Da har hun hatt en samtale med elevene om kirka som et annerledes og hellig rom, påske og pinse, sorg og lystenning.

Når hun representerer Den norske kirke i samarbeid med skolene er det aldri snakk om forkynnelse. Hensikten er at elevene skal få kunnskap om kristendommen.

– Noen ganger spør barna om det er sant. Da svarer jeg alltid at det står i Bibelen, men du velger selv om du tror på det.

Ved besøk på skolene har hun alltid sett for seg foreldre og barn fra helt forskjellige religioner, samt fra Human-Etisk Forbund.

– Målet mitt er at alle skulle smile når jeg var ferdig, forteller hun.

En himmel over livet

Hun har vokst opp med en tro. Hun hadde en gammelonkel som var prest. Solveig elsket å være med på gudstjenester. Da det var dåp, gikk hun frem i midtgangen.

– Han klarte å få meg til å tro at han måtte holde meg i den ene hånden for å døpe, minnes hun.

Å gi barn liturgiske oppgaver har vært med henne i jobben i domkirka. Hun ser hvordan barna lyser opp når de får oppgaver i kirka. Hennes mål er at barna skal ønske å komme så fort som mulig tilbake til kirka.

– Domkirka er et rikt rom som åpner for noe annet enn de er vant til ellers. Det handler om å ha en himmel over livet sitt, at livet er større enn det vi ser, kravene som stilles, mobilen som maser, lekser og alt som er av forventninger, sier Solveig.

Hun håper at barna skal oppleve dette som et rom hvor de kjenner at de kan puste og være seg selv.

– Samtidig at de kan åpne seg for det guddommelige, noe som er større enn dem selv, få en følelse av at de aldri er alene. At det er en Gud som har ønsket at akkurat de skulle leve, at han skapte dem for at han trengte akkurat meg i verden, at jeg er viktig og elsket. Kirkerommet legger i alle fall til rette for den muligheten. At det er så høyt og stort, og kan romme at livet er større enn dagliglivet, at livet er større enn at lekebilen ble ødelagt, sier Solveig.

Hun prøver aldri å dytte sin egen tro over på andre.

– Det må også foreldre være forsiktige med. Å ha en tro må være frivillig, understreker Solveig.

Tette bånd mellom faddere og fadderbarn

I løpet av sine 30 år i Nidarosdomen har hun møtt mange mennesker og ikke minst mange faddere – en oppgave hun er spesielt opptatt av.

– På dåpsdagen ser jeg at de går ut av hverdagslivet, og med et inderlig ønske om det beste for barnet. Jeg ser en kjærlighet til barnet og en takknemmelighet for at dette barnet er født, forteller hun.

Selv kommer hun fra en familie hvor fadderordningen betyr mye.

– I min familie er det tette bånd mellom faddere og fadderbarn hele livet, forteller Solveig.

Hun mener du som fadder har en unik mulighet til å gjøre noe ekstra for barnet. Fadderoppgaver kan også være å be for barnet, og snakke med det om Gud, tro og kirken. Hun er klar over at dette kan virke fremmed for noen.

– Da vil jeg be dem hvile i fellesskapet av de som ber, kanskje gå til en gudstjeneste for å se hvordan det er, lære barna å be en aftenbønn, fadervår for eksempel, sier Solveig.

Hun oppfordrer også gjerne faddere til å si til Gud; jeg vet ikke hvem du er, men jeg er fadder og ber om at du tar vare på dette barnet.

– Men, det begynner jo med kontakt, kommunikasjon og omsorg, å gjøre hyggelige og morsomme ting sammen med barnet. Å være en trygg og god voksen er det aller viktigste, understreker hun.

Hun har et fremtidsønske om at kirka bidrar til å gjøre enda mer for å styrke båndet mellom faddere og fadderbarn.

– For eksempel invitere til arrangementer der faddere og fadderbarn kan være sammen!

Forventningsgleden

I adventstiden går hun med en sorg i seg. Hun ønsker at vi tok bedre vare på forventningsgleden i forberedelsestiden.

Hun lurer på om mange har glemt at 25.12 heter 1. juledag og at det er da jula begynner. Som et bilde på forventningsgleden holder hun frem barnet som har laget egne julegaver.

– Har du sett et barn som venter på at mamma skal pakke opp en gave barnet selv har laget? Hvordan det hopper av forventningsglede! Jo mer strev barnet har hatt med å lage gaven, jo høyere er hoppene når den skal pakkes ut!

Adventstid er fastetid, viser hun til.

– Vi skal spise enklere og billigere mat, og sende pengene som blir igjen til de som virkelig trenger det, men vi fråtser jo i julemat i hele desember! Barna forventer å få en gave hver dag, for så å drukne i gaver julaften, peker Solveig på.

For henne er adventstiden en tid for å se de som lider nød og for å se hva andre mennesker i hennes nære relasjoner ønsker seg.

– Jeg vil også feire gleden, men festen blir større og mer glitrende hvis vi ikke har brukt den opp i adventstiden, peker Solveig på.

Hun elsker kontraster.

– At året består av ulike perioder er en rikdom!

Etter så mange år med Nidarosdomen som arbeidsplass, har hun nå de sterkeste opplevelsene når hun kommer inn sammen med noen som ikke er vant til å være der.

– Da kjenner jeg en varme og hvor glad jeg er i dette rommet, sier Solveig.

Hun kjenner seg privilegert over å få ha Nidarosdomen som arbeidsplass i over 30 år. Her har hun deltatt ved store arrangementer og hatt mange unike opplevelser. Hun har vært til stede på utallige gudstjenester og hørt like mange prekener. Årene i katedralen har gjort henne mer og mer glad i gudstjenester.

– De gode prestene i Nidarosdomen innlemmer dagliglivet til folk i sine prekener. De gjør inntrykk.

Solveig Birkeland har holdt fast ved sitt stjernebilde. Med det har hun lyst opp for og gitt innhold til alle hun har møtt på sin vei.

Tekst, foto, video: Karina Lein, kommunikasjonsrådgiver, Nidaros domkirkes sokn