Nidarosdomens jentekors vårkonsert på Maria budskapsdag 25. mars prøver, både gjennom tekst og musikk, å fange kontrastene og spenningene i Marias liv, kvinnen som fødte Jesus, men som også måtte se sin sønn lide og dø.

Siv Limstrand, tidligere gateprest i Kirkens Bymisjon, nå sokneprest på Svalbard, har skrevet tekstene skuespiller Marte Mortensdatter Steinholt skal lese. Øvrige medvirkende er Trygve Seim, saksofon, Nina Sætherhaug, mezzosopran, Petra Bjørkhaug, orgel og Maria Næss, piano. Nidarosdomens jentekor ledes av dirigent Anita Brevik.

Og blant sangene Nidarosdomens jentekor skal synge er Salme til Maria, skrevet av Gry Sveen og Øyvind Sund til Marte Mortensdatter Steinholts dåpsdag.

– Ja, den er skrevet til oss begge, smiler hun.

Hun ble glad og rørt da hun fikk vite at den skal synges på konserten.

– Teksten handler om at det lille barnet blir sett, den takker alle kvinner som føder, for dager i kjærlighet sammen, og for at dåpen gir oss et fang og et håp. Sangen minner meg om dåp, men også om kropp, kjærlighet, at vi alle er små, men at ingen blir borte, sier hun.

Da hun hørte tittelen på konserten, tenkte hun umiddelbart på et av glassmaleriene i Mariakapellet der hun ble døpt.

– Der er det en dame, slik jeg ser det. Hun er blå med glorie. Hun holder hendene rundt magen. Den er rød, forteller hun.

Glassmaleriene i Mariakapellet har hun innunder huden. Hver dåpsdag 16. mai siden 1996 har hun, moren, faren og etter hvert kjæresten vært i kapellet og sunget salmen.

For tiden arbeider hun som menighetspedagog i Sverresborg kirke. Der synger hun den ofte for barna.

– For meg handler den om at vi alle kan kjenne oss veldig små, men ingen er borte i det lyset som ble født av Maria, sier Steinholt.

Senere i år blir hun å se i Trøndelag Teaters oppsetning av Så som i himmelen. Nå gleder hun seg til å lese tekstene til Siv Limstrand i konserten med jentekoret der hun selv sang i flere år.

Deler om det uvisse

– Tekstene Siv Limstrand har skrevet er en samtale en kvinne av i dag har med Maria. Her deler hun både forventningene til og frykten for fremtiden. Den er jo også uviss når noe vokser i magen, sier Steinholt.

Etter hvert som teksten forløper forstår vi at det ikke går så bra.

– Vi vet ikke på hvilken måte, vi kan selv fylle inn hva det forteller oss. Kanskje har barnet blitt voksen, og mammaen sitter alene tilbake. Kanskje har barnet dødd, eller opplevd noe som også blir mammaens smerte. Forholdet mellom baby, kropp, mor, barn er veldig sterkt i disse tekstene, understreker Steinholt.

Også som kvinne av i dag kjenner hun seg godt igjen Limstrands tekster om Maria.

– Ja, hun bruker Marias erfaring, en kvinne som har fått et barn som ikke bare er hennes, peker hun på.

Hun tenker at også dette er noe alle kvinner som får barn kan relatere seg til.

– Alle har jo barna sine bare til låns, og det er et stort mot å stå i, sier Steinholt.

Det uvisse gjelder også for nåtidens kvinner.

– Mange kvinner i dag er redd for å få barn i en verden som er så ustabil, med tanke på miljøet, klimaet, krig og fattigdom, sier hun.

– Men, kjærligheten ligger alltid i bunn. Den finnes alltid der, understreker Steinholt.

Den største grunnen

Hun synes heller ikke at vi skal slutte å håpe.

– Hvis en er så heldig at en får barn, så er det den største grunnen til å kjempe for at verden skal bli bedre.

Konsertens tittel «Fons amoris, kjærlighetens kilde» er ifølge Steinholt «to the point.»

– Ja, kjærligheten er sterkere enn alt det vonde i verden! Det er jo det Jesus er et eksempel på, sier Steinholt.

Hun mener at alle, uansett om man har barn eller ikke, kan ha en relasjon til både det å få og til det å miste.

– I livet balanserer vi hele tiden på en tynn strek. Vi vet ikke helt hva som kommer til å skje. Å være i livet betyr både å være sårbar og modig.

At denne konserten holdes akkurat på Maria budskapsdag, dagen da erkeengelen Gabriel kom til Maria og varslet om Jesu fødsel, synes hun gjør det ekstra sterkt.

– Dette er dagen vi løfter Maria frem, sier Steinholt og peker på at fortellingen om henne og hennes sønn Jesus rommer gleden over fødselen på julaften og hennes sorg over hans død i påsken.

Steinholdt opplever at tekstene Limstrand har skrevet beskriver prosessen til den gravide kvinnen, som henvendt til Maria, forsøker å få støtte i situasjonen hun er i, slik Maria søkte støtte hos Elisabet, mor til Johannes døperen.

– Denne søken tror jeg mange av oss kan kjenne seg igjen i, viktigheten av å ha en venninne, en mor, en søster, en som kan forstå akkurat hvordan det er å ha noe som vokser under hjertet. Ikke alle er heldige å ha noen ved siden av seg i slike situasjoner, sier hun.

Å lese de erfaringsbaserte tekstene av Siv Limstrand, handler ifølge Steinholt som kvinne å stå midt i alt som er i livet.

Ikke bare kvinner, men alle som er glad i noen eller noe, kommer til å få en sterk opplevelse, er Steinholt sikker på.

– Det handler om kjærlighet, det kan vi alle kjenne. Og, kvinnelig erfaring finnes ikke bare i kvinnekropper. Mange av oss deler både kvinnelige og mannlige erfaringer, uavhengig av kjønn. Min oppgave er å få folk til å male bildene fra ordene Siv Limstrand har skrevet ned, ut fra sine egne livserfaringer.

Marte Mortensdatter Steinholt tror alt kan skje, og tviler ikke på historien om Maria.

– Mange av oss kan kjenne seg igjen i den uvisse ferden når de får budskapet om at du skal ha barn, enten du får vite det gjennom en pinne eller en engel, smiler hun.

Uansett vil øyeblikket endre livet ditt for alltid, uansett hvordan det går, peker Steinholt på.

– Noe du ønsker skal gå bra, slik at du ikke må oppleve det som gjør alltid mest vondt som foreldre, det å miste et barn.

Hun synes det er fint at teksten til Limstrand ikke sier det direkte, men at det likevel tydelig går frem at det har skjedd noe, at det ikke var sånn det skulle bli.

– Teksten sier blant annet at alle kvinner i verden kjenner din smerte, Maria. Vi lever den sammen, trekker Steinholt frem.

Vekslingen mellom tekst og musikk, vet hun blir veldig sterk.

– Musikk sier noe ordene ikke kan, og motsatt.

Å igjen få være sammen med Nidarosdomens jentekor, er en stor glede. Hun er takknemlig for verdiene hun fikk med seg fra koret.

– Ikke minst når det gjelder det å være kvinne, å være stolt og modig. Anita har alltid vært fokusert på at vi skal kommunisere med publikum, se rett på den, være nær, ikke være redd for hvordan vi så ut. Vi ble modige og kloke av å stå sammen i det. Det har jeg med meg den dag i dag.

Hun har også et helt spesielt forhold til Nidarosdomen. Hun er døpt og konfirmert her, og til sommeren gifter hun seg her. Som liten pekte hun på katedralen, og sa at dette var kirka hennes. Av onkelen Arne Bakken, som har skrevet bok om Nidarosdomen, ble hun som liten tatt med høyt og lavt i kirka.

– Ja, jeg har fått leke rundt i dette rommet. Mange kan synes at rommet er stort og prangende, men for meg er det veldig nært.

Tekst og foto: Karina Lein, kommunikasjonsrådgiver, Nidaros domkirkes sokn