Siri Wahl-Olsen opplevde Messe for heling og trøst i Nidarosdomen for første gang for en stund siden.

– For meg er heling at selv om du opplever tunge ting, kan du få hjelp til å bli et helt menneske; bitene samles opp igjen, sier Wahl-Olsen.

Tidligere i år fikk hun en alvorlig kreftdiagnose.

– Men du trenger ikke være syk eller ha en stor sorg for å gå til Messe for heling og trøst. Vi har alle vårt, sier hun.

Les mer om hvordan Wahl-Olsen opplevde å være på Messe for heling og trøst lenger ned i saken.

Mer omsorg for enkeltmennesket

Messe for heling og trøst startet våren 2020, rett før koronapandemien.

– Det var behov for en type gudstjeneste som opplevdes nærere og med mer omsorg for enkeltmennesket, forteller Farstad.

Hun er kapellan i Nidaros domkirkes sokn, og har vært med på å utvikle messen sammen med tidligere pilegrimsprest Einar Vegge og sokneprest Andreas Grandy-Teig.

– Vi kan alltid bli helere. I livene våre kan vi oppleve at noe skjer, noe som gjør oss litt helere enn dagen før. En berøring, en opplevelse av nærhet og trøst, et fellesskap som gjør at du kjenner deg båret i større grad enn om du bærer på smerte eller sykdom alene, sier Farstad.

Hun synes det er viktig at også kirken rommer muligheten for å erfare å bli helere.

– I psykologien snakker de om korrigerende relasjonelle erfaringer. Om du for eksempel har hatt en dårlig oppvekst, så får du ikke en ny mor og far, men andre relasjoner kan berøre og hele, peker Farstad på.

– I denne messen tenker vi både på det menneskelig i det og på det vi ikke rår over, Guds berøring. Gud kan være en helende, relasjonell og korrigerende erfaring; Gud ser smerten min. Kropp, sjel, psyke er så innvevd i hverandre. Å se helheten i det å være menneske er viktig, sier Farstad.

Hun beskriver den som en enkel, vakker og nær gudstjeneste der ordet trøst også ble viktig å ha med.

– Trøst heler også, likesom fellesskap, nærhet og berøring heler. Vi tilbyr berøring ved salving, forbønn, velsignelse. Så er det opp til Gud å berøre.

Ber med enkle ord

Terskelen for å komme frem, ser hun blir lavere og lavere.

– Nidarosdomen er et stort rom. For noen kan det være langt opp til alteret. Noen ganger har vi derfor også hatt stasjoner på gulvet, noe vi også kommer til å ha nå under Olavsfest, sier Farstad.

Hun opplever dette som noe av det mest meningsfulle hun gjør som prest; å be for folk, være en formidler av Guds nåde, kjærlighet og berøring – være en tilrettelegger for et møte mellom Gud og mennesket.

Når folk kommer frem, blir de spurt om de vil bli salvet, bedt for eller velsignet. Noen ganger kan folk komme med tårene trillende.

– Hvis noen ønsker at vi skal be for noe spesielt, gjør vi det. Da ber jeg med enkle ord inn mot det de deler. I bønneøyeblikket formidler vi prester Guds nærvær. Alle kan be, men noen ganger er det godt å bli bedt for av andre. Kanskje synes noen også at det er lettere å be selv etter at de har blitt bedt for.

Farstad viser til at forskning viser at bønn har en helsegevinst.

– Hvis folk ber, trenger de ikke en mellommann. Alle har lik tilgang på Gud. Du kan be når du vil, hvordan du vil. Bønn har et mangfoldig landskap. Vi kan be med ord, uten ord, hjemme, i skogen. Bønn kan være tårer, et sukk. Bønn er å lene seg tilbake og la Gud se deg, sier Farstad.

Hvis ikke folk ønsker noen spesiell bønn, har prestene en fast bønn de ber.

Jeg salver deg med olje og ber for deg:
Gud, du som elsker og kjenner oss bedre enn vi kjenner oss selv. Kom og vær nær med din kraft. Kom med din helende og livgivende forvandling, i Skaperens, Frigjørerens og Livgiverens navn. Amen.

– Jeg håper at de erfarer at deres liv er viktig for Gud, sier Farstad.

Det har også kommet mange unge søkende mennesker til disse messene.

– Om de har en tro eller ikke, vet jeg ikke. Jeg har opplevd at de har sagt; jeg vet ikke helt hva dette er, så gjør det du vil, smiler hun.

De aller fleste som kommer frem vil salves. Salvekrukkene inneholder en olje, innviet med bønn til hellig bruk. Med denne tegnes du med et kors i pannen, med en enkel bønn eller frie ord.

Selve messen er forenklet og nedpå. Om du verken vil salves, bedt for eller bli velsignet, kan du bare komme, høre på musikken, synge med. Prekenen er kort og gjerne mediativ knyttet til temaet heling og trøst.

– Min tanke er at jeg skal gi noen innspill folk kan dvele litt ved, forteller Farstad.

– Ja, det er helt mulig å komme bare for å sitte ned. Kanskje synes noen det er vanskelig å gå frem til forbønn og salving. Da kan de eventuelt tenne et lys i stedet.

– Noen bærer på en dyp livssmerte, andre sykdom det er vanskelig å leve med. Det kan være psykiske tungt, angst. Mange spør om jeg kan be for familien deres, noen bare sier jeg vil bli bedt for. Ikke bare for det tunge i livet, men også det, sier Farstad.

Hun håper at det i tillitten folk viser henne som prest, ligger en tillitt til at Gud er her – og at hun som prest formidler det nærværet.

– Mye handler om at prester har taushetsplikt. Jeg kan aldri dele noe noen sier til meg i den situasjonen, understreker hun.

– Bare det å oppleve seg sett, trodd, hørt på, både av Gud og mennesker gjør noe med oss; mer hvile og ro. Å heles betyr at noe endrer seg for meg, eller at noe endrer seg i meg slik at jeg bærer det på en annen måte, sier Farstad.

Hun understreker også hvor ekstremt viktig håp er for oss.

– De som kommer frem til salving, forbønn og velsignelse har jo et håp som bringer dem frem dit. Kanskje kan erfaringen du får der og da, gjør at håpet til Guds nærvær, hjelp og trøst styrkes, at selve håpet får en c-vitamininnsprøyting!

Hun viser til at heling har vært knyttet til Nidarosdomen fra starten av pilegrimslivet.

– Trondhjems Hospital ble bygd fordi man kom hit og søkte helbredelse. Vi lover ikke at folk skal bli friske, det kan vi heller ikke gjøre. Men, vi kan si, vi er her, Gud er her. Opplevelsen av Guds nærvær kan i seg selv være helende.

I vår var Siri Wahl-Olsen med på Messe for heling og trøst for første gang

– Da jeg så at det var Messe for heling og trøst og at to av prestene jeg kjenner var til stede, tenkte jeg at dette vil jeg gå på. Da jeg kom inn i kirken ble jeg møtt med dempet orgelmusikk, en veldig fin stemning, forteller Wahl-Olsen.

Hun er leder i Nidaros domkirkes menighetsråd og tidligere mangeårig journalist i Adresseavisen.

Under messen leste prestene bibeltekster som handlet om mennesker som var sinte på Gud for at de led, av smerte, sykdom, fattigdom, forteller hun.

– De snakket rundt dette, og det opplevdes som en trøst; jeg var ikke alene. Kirka kommer jo ikke med løsninger, men ord du kan tenke over som er til trøst. Og trøst er vi jo ikke så vant til å få som voksne, smiler Wahl-Olsen.

I starten av året fikk hun en alvorlig kreftdiagnose. Hun får nå lindrende og livsforlengende behandling.

– Selvsagt er det trasig å tenke på at jeg har fått denne diagnosen. Av og til har jeg litt tunge stunder, som om det er et slør mellom meg og virkeligheten. Men, stort sett har jeg det bra. Jeg går lange turer med hunden min, og er sammen med familie og venner. Nylig fikk jeg mitt andre barnebarn, og i høst blir jeg farmor til tre, smiler Wahl-Olsen.

– Livet gir og livet tar, legger hun til.

Hun forbinder ikke heling med helbredelse.

– Helbredelse overlater jeg til legene. For meg er heling at selv om du opplever tunge ting, kan du få hjelp til å bli et helt menneske; bitens samles opp igjen. Jeg følte dette da jeg var på messen. Vi gikk frem til alteret for å få salving med olje fra det hellige land. Presten tegnet et kors i pannen min og ba en bønn for meg. Det var så sterkt. Jeg har aldri følt en sånn nærhet. Korset kjente jeg lenge etter at jeg gikk ut, forteller hun.

Da hun gikk ut fra kirken kjente hun seg lettere enn da hun kom inn. Hun kjente seg samlet.

– Dette var nært og sanselig. Jeg fikk nytt pågangsmot, sånn som du får når du blir trøstet.

Da hun gikk frem til alteret for salving og bønn, sa hun ingenting.

– Samtidig visste jeg at Marie, som var prest denne kvelden, kjente meg og min historie. Men, du trenger heller ikke si noe, eller være syk, eller ha en stor sorg for å gå dit. Vi har alle vårt, peker Wahl-Olsen på.

Hun opplever at det er godt å komme til kirka, også når man sliter med det som er tungt og vanskelig.

– Her er du ikke «pasient» eller «underordnet». Vi er likeverdige.

– Alle har vi liv hvor vi trenger heling og berøring, om det er stort eller lite, sier Marie Farstad.

Av Karina Lein, kommunikasjonsrådgiver Nidaros domkirkes sokn