2018. Ragnhild Jepsen lukker døra til kontoret sitt i Waisenhuset. Julidagen står i full blomst. Hun går gjennom den bugnende sommerhagen til Vestfronten på Nidarosdomen. Turister myldrer på grusen, folk har funnet veien til Trondheims store bankende hjerte. Midt blant alle står en ung gutt. Han ser rundt seg. Solen blinker i bladene. Han venter på Ragnhild. Hun har lovt å møte ham her. Være med ham inn i rommet som bærer henne, slik det bærer ham. Den unge gutten elsker gudstjenester. Hver dag ser han opptak av den han liker aller best i boligen sin hjemme lenger sør i landet. Ragnhild har sett ham. Hun kommer smilende med hilsende hender. Sammen går de inn i Nidarosdomen.

I løpet av 20 år i Nidarosdomen har Ragnhild Jepsen møtt mange mennesker. Relasjoner er skapt, vennskap bygd. Emil er en av dem. Hver eneste dag i sju år har han sett opptaket av signingsgudstjenesten fra Nidarosdomen. Foreldrene Anne Hauge og Frode Standal skjønte hvor viktig det var for ham å komme til det rommet, og tok kontakt. I juli 2018 fikk han være med henne inn for første gang. En relasjon og et vennskap har utviklet seg, varmet og vart.

Ragnhild Jepsens siste uke som domprost i Nidarosdomen har vært en blanding av vemod og praktiske ting som må ordnes. Det trivelige kontoret i Waisenhuset med utsikt mot Vestfronten er flyttet ut fra. 20 år med Nidarosdomen som arbeidsplass er over. Nå venter en ny tid. Som biskop i Bjørgvin.

– De siste dagene har gått litt fort til at jeg har fått med meg alle nyanser og følelser. Jeg må nok ta det igjen senere, sier Jepsen.

Hun kom til Nidarosdomen som kapellan i 2003. I 2011 ble hun domprost. 9. februar ble hun tilsatt som ny biskop i Bjørgvin. 11. april starter hun i den nye jobben.

Søndag 26. mars kl. 11.00 venter avskjedsgudstjeneste med påfølgende kirkekaffe i Erkebispegården. Da holder hun sin siste preken som domprost i Nidarosdomen. Hun synes hun er heldig som får markere sin avskjed på Maria budskapsdag, dagen da Maria blir gravid og erkeengelen Gabriel sier hun må gi kroppen sin som bolig for Jesus.

– Tekstene for den dagen handler mye om å stille seg til rådighet og ta imot et kall, noe som gjelder for oss alle. Det blir veldig nært, og at vi har med oss det kvinnelige perspektivet passet perfekt!

Å fremføre sin siste preken i Nidarosdomen blir spesielt.

– Samtidig blir jeg rørt av avskjeder, så det blir nok noen emosjoner, smiler hun.

Når hun står på prekestolen søndag vil hun nok se mange hun har en relasjon til, mennesker hun har blitt godt kjent med gjennom gudstjenesterommet over lang tid.

Hun tror ikke noen forlater Nidarosdomen, selv om de reiser til et annet sted.

– Man bærer den med seg, slik som den har båret meg. Du «fikser» ikke Nidarosdomen. Du må være på lag med den, med historien og følelsene folk kommer hit med, med spiritualiteten den gir. Gjør du det, vil den hjelpe deg så godt frem, sier Jepsen.

Ble fort ydmyk

Nidarosdomen har løftet henne fram. Å vite at hun ikke lenger skal ha den som gudstjenesterom vil selvsagt være et savn.

– Å være i det rommet er helt fantastisk. Etter alle disse årene er jeg ikke ferdig med Nidarosdomen. Den har alltid noe nytt å gi, noe nytt vi kan lære av, både teknisk, historisk, men også de mulighetene gudstjenestefeiringen gir ved ulike anledninger.

Hun ble fort ydmyk, forteller hun.

– Jeg kom som ung kapellan Østerdalen, og opplevde fort den autoriteten rommet ga meg. Når du står på talerstolen, løftes du frem. Jeg har alltid kjent på det, og jeg ser det på andre også. Jeg håper at folk kjenner på det, at den løfter og bærer, sier Jepsen.

Autoritet forplikter, understreker hun.

– Du blir lyttet til. Det du sier i prekenen får en annen tyngde fordi det blir sagt fra Nidarosdomen. Du må forvalte det med respekt og ydmykhet, være på lag med tiden, folket, evangeliet, sier Jepsen.

Selv om arbeidshverdagen krever sitt av henne, hender det at hun tar seg litt ekstra tid når hun er der om kveldene, tar inn hele rommet.

– I starten da jeg kom syklende på vei til jobb om morgenen gikk jeg inn og tente lys, smiler hun.

Nidarosdomen er et rom for alle. Mennesker hun har møtt tilfeldig har blitt varige relasjoner. Emil er et av disse menneskene.

– Hit skal du kunne komme uansett funksjonsnivå eller sosial status. Da jeg kom hit, ble dette også godt kommunisert til meg av andre, forteller hun.

Hun peker på at Nidarosdomen er spesiell. Den er både menighetskirke og nasjonalhelligdom. Da må vi ha med alle aspektene av tilbud og kirkelige handlinger, understreker hun.

– Alle skal få kjenne på undringen og storheten her, sier Jepsen.

Alene sammen

Hun synes det er viktig å gi av sin tid til mennesker som ønsker å komme til Nidarosdomen. Hun ser at det betyr mye for folk. Samtidig gir det mye tilbake til henne. I løpet av disse 20 årene har det blitt en god del mennesker som har vært med henne alene inn i Nidarosdomen. Noen ganger har de gått inn i et av de mindre kapellene og tent lys. Hun har bedt for de som ønsker det. Velsignet.

– Å oppleve rommet åndelig sammen med dem gir også meg enda flere dimensjoner, sier Jepsen.

At folk kjenner seg inkludert er viktig.

– Ja, at de gjennom ord og salmer kjenner at dette er noe som angår dem, samtidig som det er noe historisk, noe de kan være stolte av, hjemme i.

Nidarosdomen har ressurser til å gjøre kompliserte ting med høy kvalitet. Samtidig er hun opptatt av at det skal være kvalitet uten at det nødvendigvis må være så komplisert.

– Å for eksempel synge «Alltid freidig når du går» slik at folk kan stemme i, er fint, mener Jepsen.

At hun er opptatt av kvalitet går ned til den minste detalj. I samarbeid med Drivstua Gartneri har hun vært med og planlagt store gudstjenester der kongelige skal være til stede.

– De ansatte på Drivstua sier at hvis Ragnhild er fornøyd, er Sonja fornøyd, ler hun.

– Ja, vi skal løfte oss og fremstå som det rommet folket og nasjonen fortjener, legger hun til.

Fellesskapet. Hun er opptatt av hele tiden å tenke på hvilke ord som brukes, hva som inkluderer og hva som utfordrer i formidlingen av det kristne budskapet. Å ha felleskapet i tankene slik at alle kjenner seg inkludert.

– Hvis jeg har bidratt til det, er det fint, sier hun.

Musikken i Nidarosdomen er en enorm rikdom, både under gudstjenester og i konsertsammenheng, understreker hun.

Som prest i nasjonalhelligdommen samarbeider hun med musikere fra øverste hylle.

– Domkantorene har spilt meg god!

Hun har også gjennom Schola Sanctae Sunnivae, som hun har sunget i siden 2004, vært med på å lage musikk i Nidarosdomen.

– Rommet er jo skapt for musikk, særlig for gregoriansk sang. Den ble jo bygd i en tid da de ikke hadde verken lyd eller lys å hjelpe seg med, peker hun på.

Å få være med i koret har betydd veldig mye for henne. Her har hun fått rekreasjon. Savnet etter venninnene der vil bli stort.

– Å få synge musikken som har vært sunget her i 800 år har vært utrolig flott.

Vennskapet med dem i koret har også vært sterkt.

– Når en av oss har det vondt, har vi det alle vondt. Når en av oss gleder seg over noe, gleder vi oss alle over det, smiler Jepsen.

– Så har det vært mye latter!

Hele familien har vært med i et av Nidarosdomens kor. Datteren Ingjerd i jentekoret, sønnen Håvard i guttekoret og ektefellen Einar Vegge i oratoriekoret.

– Korsangen er noe av det viktigste vi har i Nidarosdomen!

Tenke modig

Av store begivenheter og milepæler trekker hun blant annet frem at Steinmeyerorgelet kom på plass til grunnlovsjubileet i 2014.

– Jeg skal overhodet ikke ta æren for det alene, men jeg var nok med på å forløse det. Å få være med på det var stort!

Hun er også glad for å ha vært med på å oppleve det nye lyset i Nidarosdomen, og for at bevisstheten rundt det samiske har utviklet seg veldig siden hun begynte. Å tenke nytt og modig sammen med Kirkens Bymisjon, og invitere en gruppe spesielt inn Vår Frue kirke etter restaureringen i 2007, er også en hendelse hun vil huske.

– Men, man står alltid på skuldrene til noen som har gjort noe tidligere, understreker hun.

Mange mener noe om Nidarosdomen, og om innholdet den fylles med. Hun synes det er bra, det sier noe om at folk kjenner at det er sin kirke.

Hva har formet henne?

– Jeg tenker på meg selv som lag på lag, formet av alle jeg har møtt, utfordringer jeg har stått i, gleder og sorger livet har gitt meg. Og jeg er åpen for å tenke på at det har vært en Guds vei gjennom livet mitt.

Hun er takknemlig for å ha hatt muligheten til å inkludere folk i det hun selv er så flott og stort. Å få møte folk, se dem, sense hvordan folk har det, på godt og vondt.

– Møtene gir mye tilbake. Samtidig blir man sårbar av det også, av å ta innover seg folks fortellinger og noen ganger ikke få til å slippe dem.

Hun bærer med seg mange fortellinger fra årene i Nidarosdomen. Det er en rikdom, understreker hun. Fortellingene kan ha kommet etter at folk har hørt en preken i radio eller på tv.

Hun opplever ikke da at de først og fremst henvender seg til henne, men til institusjonen. Hun er bevisst på at hun representerer noe.

– Kommer det ros, tenker jeg flott, da har vi fått folk til å kjenne seg inkludert.

Hadde hun skulle vært her frem mot nasjonaljubileet i 2030, hadde et av hennes mål vært at så mange som mulig, helst alle i Norge, ser på fasaden med rosevinduet og får vibrasjoner på at her er det noe som er viktig for oss, som folk, som nasjon, historisk og i dag, uansett livssyn.

– Også ved at vi formidler den kristne tro så åpent og inviterende at folk kjenner seg respektert for den de er, sier Jepsen.

Nidarosdomen binder folk sammen og det ønsker hun forsterkes. Hun ser det blant annet av henvendelser om omvisninger fra arbeidsplasser som har ansatte med ulik kulturell bakgrunn.

– Utrolig flott! Både at vi kan tilby det og folk ser at her er det noe som er viktig for oss alle. At folk kommer hit med sine fortellinger, kjempeflott!

– Mange ser fasaden og vet at det er Nidarosdomen, men stadig flere går kanskje glipp av kunnskapen om hva den betyr som verdigrunnlag for det landet vi er i dag. Vi må finne bilder og ord som berører folk i dag, mener Jepsen.

Livsnært, men ikke for hverdagslig

Både når hun skriver bønner og prekener, arbeider hun for at det skal være livsnært, men heller ikke altfor hverdagslig.

– Ordene skal løfte, men hvis referansepunktene våre blir stadig færre, hva har vi da igjen som binder oss sammen, undrer Jepsen.

Samtidig erfarer hun at folk er sugne på å lære. Hun merker at folk er interessert i bakgrunnen for det som finnes i kirka, både av ord og gjenstander.

– Vi skal ikke kaste alt over båten med at dette var noe som bandt oss sammen før, mener Jepsen.

Verdiene, fellesskaps-søylene som har vært viktig for vår kultur, er hun opptatt av formidles videre også i Nidarosdomen.

– Kanskje har vi i vårt multikulturelle samfunn blitt for forsiktige med å fremme verdier som har vært og er viktig for vår kultur. Vi må ikke bli tafatte, sier hun.

Hun husker sin første gudstjeneste i Nidarosdomen 24. august 2003.

– Rommet klikket stemmen min på plass. Her var det godt å være. Her faller stemmen min inn i buene, og akkurat det er jo bare flaks at jeg har den stemme, smiler Jepsen.

Hva blir så Nidarosdomen uten Ragnhild Jepsen?

– Da står den så godt! Tenke på alle som har vært der før! For meg blir det selvfølgelig til å begynne med et savn. Jeg er glad i folk her og de er glade i meg. Så kommer det nye inn i rommet, nye som blir båret og lyttet til.

Å forlate Trondheim blir spesielt. Da de kom hit, var barna tre og sju år gamle. Både hun og ektefellen Einar har hatt sin arbeidsplass i Nidarosdomen. Fra der de bor ser de mot katedralen. Men, Trondheim er også byen der de har mange venner, der de har hatt sin tid med skole, idrett og alt et familieliv innebærer.

– Vi er takknemlige for tiden vi har hatt her! Nå åpnes et nytt kapittel, som også betyr at det blir kortere vei til mor i Ål i Hallingdal.

Hun har møtt Emil. Hun har møtt Kongen. Hun har møtt oss alle. Sterke møter. I et rom som beveger oss alle. Takk, Ragnhild!

Tekst, foto, video: Karina Lein, kommunikasjonsrådgiver, Nidaros domkirkes sokn