I det musikken begynner er vi alle en del av handlingen, koret og orkesteret, så vel som publikum. Åpningssatsen er som et stort folketog som skrider frem mot Golgata, der Jesus skal korsfestes. Et av korene – som representerer Jerusalems befolkning – synger «Kommt, ihr Töchter, helft mit Klagen/ Kom, døtre, hjelp meg å klage».

Alle de møter på veien trekkes med i dette toget, mens de spør «Hvem? Hva ? Hvor?» og får høre om Jesus (brudgommen) som Guds Lam som tålmodig lider for våre synder. Vi kan se for oss at troende gjennom alle tider, fra Jesu tid og frem til i dag, slutter seg til denne vandringen opp til Golgata. Og mens alt dette foregår hører vi barnestemmer i en velkjent salmemelodi:

O Guds lam uskyldig,

På korset ihjelslaget,

Inntil døden lydig,

Hvor ille du var plaget!

For vår skyld var du såret,

Har verdens synder båret!

Miskunn deg over oss, o Jesus!

Mot slutten av satsen er vi fremme. Folkemengden stanser opp og betrakter Jesus der han selv bærer korset sitt opp mot Golgata. Slik tas vi med inn i historien, og med evangelistens første recitativ starter handlingen.

I første del hører om Jesus som blir salvet av en kvinne in Betania, om Judas som forråder ham, det siste måltidet og innstiftelsen av nattverden, vi hører Jesus som forutsier Peters fornektelse, om disiplene han ber våke sammen med seg mens han ber, og i slutten av første del blir Jesus tatt til fange.

Gjennom hele skjærtorsdagen forsøker Jesus å forberede disiplene på det som skal komme: at han skal bli tatt til fange og korsfestes. Men det er ikke så enkelt for disiplene å forstå dette. De stiller seg uforstående til at kvinnen i Betania skal bruke sin dyre salve på Jesus og ikke på de fattige.

I Bachs musikk fremstår disiplene som både litt opprørte og belærende der koret synger «Wozu dienet dieser Unrat!/Hva skal denne sløsingen være godt for!» De gjør gladelig i stand påskemåltidet for Jesus.

Disiplene blir urolige når de hører ham si at en av dem vil forråde ham. Vi hører elleve stemmer som synger «Herr, bin ichs?/ Herre, det er vel ikke jeg?» (hvem av de tolv er det som ikke spør?) Men likevel klarer de ikke å holde seg våkne når Jesus ber dem våke med ham. De skjønner nok kanskje ikke alvoret.

Når Jesus snakker hører vi lyse toner i strykerne. Det er som han er omgitt av et lys, en glorie. Mot slutten av verkets første del tas Jesus til fange, og det er som om vi hører hvordan Jesus føres bort; en langsomt folketog som skrider frem som i en sørgemarsj der sopran og mezzo-solisten synger i duett: «So ist mein Jesus nun gefangen/ Så er min Jesus nå tatt til fange» mens koret -som her representerer de troende - står på siden og synger: «Lass ihn, haltet, bindet nicht!/ Slipp ham, stans, bind ham ikke!»

Del én oppsummeres av den vakre koralfantasien «O Mensch, bewein dein Sünde gross», en kontrast til det dramatiske åpningskoret. Vi hører i fløytemotivet hvordan tårende strømmer over menneskeheten som gråter over sine synder, men det er en opphøyd sorg der det uttrykkes takknemlighet overfor Jesus, som ga sitt liv for menneskene.

I verkets andre del føres Jesus til det øverste råd som overgir ham til Pilatus. Peter fornekter tre ganger at han kjenner Jesus, før hanen galer, og han går bort og gråter bittert. Hans gråt er malt ut i recitativet til evangelisten i en lang bedrøvet frase, og det er lett å leve seg inn i fortvilelsen til en som akkurat har sviktet sin beste venn. Judas angrer på at han har angitt Jesus, men får ikke noe gehør hos øversteprestene og han går bort og tar livet sitt.

Pilatus forsøk på å overbevise folkemengden om at Jesus er uskyldig og bør slippes fri, lykkes ikke. De roper «Er ist des Todes schuldig/Han er skyldig til døden» og «Lass ihn kreuzigen!/ Korsfest ham!» På ordet «kreuzigen» kan vi høre et korsmotiv, og det gjentakende motivet som bygges opp fra de dype stemmene til de lyse gir oss et bilde på et folk i opprør som hausen hverandre opp. Jesus blir spottet, han korsfestes og han dør.

Og her slutter historien, midt i det dypeste mørket, med avslutningssatsen «Wir sätzen uns mit Tränen nieder/ Vi setter oss ned med tårer». Så er det altså tårene som preger dette verket, fra åpningskoret og til siste sats.

Men den fortalte historien om det som skjedde for snart 2000 år siden er bare en del av Matteuspasjonen. For hva er vel ikke denne pasjonen kjent for, om ikke de mange vakre ariene. Ariene har poetiske tekster som reflekterer over det som skjer i handlingen. De uttrykker sorg, håp og bønn om nåde. De setter ord på om musikk til de følelsene som oppstår underveis i den dramatiske handlingen, og det er kanskje nettopp ariene som berører oss mer enn noe annet.

De mange koralene er salmer som var kjente og i bruk på Bachs tid. Koralene synges av koret på vegne av menigheten og publikum. De er selvransakende, men også fulle av takknemlighet. Gjennom koralene trekkes linjene fra handlingen og frem til i dag. Hva betyr Jesu død for oss i dag? Er det slik at vi er fri for skyld, siden Jesus døde for oss på korset? Flere av koralene i Matteuspasjonen er fortsatt i bruk i kirken, også her i landet, og i kveldens konsert får dere alle muligheten til å synge med på to av salmene, og på den måten ta del i et av musikkhistoriens største verk.

Karen Haugom Olsen,

domkantor