Der opplevde han at det slettes ikke var dumt å avslutte uka med en rolig seanse. Vesper ble rett og slett en ladingsplass der han fylte batteriene på nytt.

– Jeg husker jeg tenkte at fredager etter jobb, hadde jeg bare lyst til å dra hjem. Så ble det til at jeg gikk dit en fredag. Da fant jeg ut at det slettes ikke var dumt å avslutte uka med en rolig seanse og neddempet liturgi, forteller Leiv Arild.

Til daglig arbeider han som overingeniør ved IT-drift ved NTNU.

Irene Bergheim, pensjonert førsteamanuensis i musikk ved NTNU, ledet tidebønnene, bønner fremført med sang, den gangen.

– Hun spurte om jeg hadde lyst til å være forsanger på vesper. Jeg ble med på det. Siden har jeg vært med. Vesper for meg er en ladingsplass i slutten av uka, sier Leiv Arild som siden 1987 har sunget i Nidarosdomens oratoriekor.

Skapt for sang

– Å synge tidebønn har en spesiell virkning på den som deltar. Det er å synge Guds ord og uttrykke seg gjennom salmene fra Det gamle testamentet som Jesus og apostlene brukte. Jeg synes det er sterkt å stå i en bønnesang-tradisjon fra de tidligste kristne. Slik har mennesker gjennom tidene sunget også i Nidarosdomen. Kapittelhuset er jo skapt for sang! Det er lett å synge her. Selv om vi ikke er så mange, så klinger det bra.

Irene Bergheim, pensjonert førsteamanuensis ved musikk på NTNU, har vært med fra gjenfødelsen av Vesper i Nidarosdomen.

– Vesper er drevet kun av frivillige, men det var ansatte i Nidarosdomen som var initiativtakere for å få i gang ukentlige tidebønner i Domen, forteller Irene.

I 1986 ble hun invitert til møte i Waisenhuset av prest Bjørn Bjørneboe og studentprest Ole Torstein Fougner, to av drivkreftene for å få vesper til Nidarosdomen.

– Grunnen til at jeg ble invitert var vel fordi jeg var aktiv i Nidaros domkor og hadde holdt på med vesper i studietida i Oslo. Første tidebønn i fredagstradisjonen ble holdt 5. september 1986. Siden har vi holdt på hver fredag unntatt langfredag, julaften og nyttårsaften, forteller hun og setter seg ned på en av stolene som er plassert i langsgående rader på hver side av midtgangen i Kapittelhuset.

Urgammel tradisjon

Inne i det lille romanske kapellet, kalt Kapittelhuset, kommer flere til. Hver og en får utdelt heftet «Tidebønner fra NIdaros» med noter og tekst.

Irene forteller at det er hun, sammen med blant andre Margot Abildsnes, som har utarbeidet heftet.

– Margot var helt avgjørende for den videre utviklingen av tidebønnen på fredagene. Jeg tror ikke det er mange i Norge som kunne mer om tidebønner enn hun og mannen Willy Abildsnes, både teolog og latinkyndig, understreker Irene.

– Den musikalske tradisjonen vi bruker ved vesper i Nidarosdomen er urgammel. Den kalles gjerne «gregoriansk sang» etter pave Gregor som på begynnelsen av 600-tallet sørget for å ordne denne tradisjonen, men musikken er mye eldre. Det musikalske grunnlaget er de ni salmetoner, som enkelt kan forklares som melodiformler knytt til oldtidas kirkespråk, latin. Når disse salmetonene skal brukes til ulike lands morsmål, innebærer det en tilrettelegging, og det er det vi har gjort i de to tidebønnbøkene. Skal det være gudstjeneste med mening for en gudstjenestefeirende menighet og ikke en konsert, må morsmålet brukes, sier hun.

De ønsker å videreføre den sungne bønnetradisjonen.

– Ved tilrettelegging til norsk mister vi noe fra det originale latinske forelegget, men vinner noe annet, nemlig at det blir en meningsfull gudstjeneste for alle som deltar. Og de viktige kjennetegnene for de ni salmetonene er lett gjenkjennelige også i norsk tilrettelegging! Etter mange år med «gregoriansk sang» i norsk tilrettelegging på fredagens tidebønn, har jeg erfart at det fungerer bra. Folk klarer å synge med, og noen ganger oppleves det som veldig bra, også musikalsk sett! Men, det er avhengig av gode forsangere, smiler hun.

Vesper i bilen

Siden han begynte som sanger i Nidarosdomens oratoriekor i 1987, hadde han et forhold til Nidarosdomen lenge før han fikk snusen av vesper.

Han minnes en tidebønn han deltok på i Wien.

– Tidebønner holdes i de fleste land. Da kona og jeg var i Wien, så vi et oppslag om at det skulle være Vesper og ble med. Artig å oppleve at det var såpass likhet at jeg kunne følge liturgien. Jeg hang jo ikke helt med på teksten da, den var på latin, måtte konsentrere meg litt, men det var gjenkjennbart. Det er på en måte et poeng i seg selv. Vi er en del av en stor bønnekirke her. Dette er jo en tradisjon som er felles, i og med at det er før-reformatorisk så er det det katolske som er utgangspunktet her, sier han.

Han må le når han tenker på hvordan de trosset koronaen.

– Da koronaen sto på som verst, hadde vi vesper på telefon. Jeg satt i bilen utenfor Waisenhuset sammen med Elin Amundsen, som skulle være kirketjener etter turnusen. Å samles fysisk var umulig. Vi to satt i bilen med en telefon, og så satt Runa Svare ute på Byneset med en telefon og Irene med sin telefon, og så kjørte vi i gjennom hele liturgien med tre telefoner. Det er noen som ikke har lyst til å gi seg så lett!

Han ler høyt, men blir raskt alvorlig.

– Det er stor interesse fra oss frivillige for å holde hjulene i gang uansett hva som skjer. Det hender vi må avlyse eller flytte lokale til Vår Frue Kirke for eksempel, hvis Kapittelhuset skal brukes til noe annet. Vi får god hjelp av staben i Nidarosdomen med praktiske ting hvis vi må flytte vesper. Vi får blant annet nøkkel slik at vi kan komme oss inn selv, Leiv Arild.

Han informerer videre at det for tiden er ni aktive tjenestehavere, derav tre forskjellige funksjoner, som kirketjener, tekstleser og forsanger.

– Det er forsangeren som leder det hele, sier han og sender ostefatet videre.

Båret av fellesskapet da mannen døde

Hilde Anette Løvenskjold Grüner, som denne kvelden hadde oppgave som tekstleser, setter seg ned ved bordet.

– Jeg er foreløpig ikke fast tjenestehaver, men kommer hvis de trenger meg. Det er godt for meg å ha et sted hvor jeg ikke er i ledelsen, men det koster meg lite å stille opp når de trenger noen, sier hun.

Vesper betyr mye for henne.

– Vi er jo noen som er relativt trofaste der, og i sommerhalvåret kommer det flere med turistene. Vesper er et bærende fellesskap uten at vi behøver å si så mye. Det så vi særlig under koronaen, da var vi flere som sang hver for oss på samme klokkeslett. Da visste vi at det sto noen i hjemmene sine og sang samtidig. Dette sier litt om fellesskapet og det slitesterke i en tidebønn hvor du gjentar og gjentar til det kommer under huden på deg, peker hun på.